Barnefordelingssaker ved domstolene - Munin - Universitetet i Tromsø

78 Diskusjon
delen av undersøkelsen uttrykk for at tilgangen på sakkyndige er god, mens kun et fåtall
synes at tilgangen er dårlig. De kvalitative resultatene støttet opp om de kvantitative.
Informantene ved de ulike tingrettene uttrykte at det er sjelden at sakkyndige ikke er
tilgjengelige. Én dommer sa at det kan forekomme at sakkyndig ikke blir oppnevnt i
saker hvor det i utgangspunktet virker å være svært nært et forlik. Dette innebærer at det
neppe er dårlig tilgang på sakkyndige som er årsaken til at en fjerdedel av sakene
avvikles uten. Det synes mer som at dommere i nær en fjerdedel av sakene som
berammes, vurderer at det ikke er behov for sakkyndig bistand.
De kvantitative resultatene viste at det er store individuelle forskjeller mellom de
sakkyndige i forhold til antall saker de jobber med. Sakstypen er overveiende
forhandlingsbasert arbeid. I tre av de tre siste sakene de hadde hatt, opplyste litt over to
tredjedeler av de sakkyndige at de hadde snakket med barna, samt gitt råd og
veiledning. Nesten to tredjedeler av de sakkyndige hadde fulgt opp saker mellom
saksforberedende møter, samt meklet i eller mellom møter. Kun 15 prosent opplyste å
ha levert en skriftlig redegjørelse.
Fra Oslo tingrett og Trondheim tingrett har man erfaring med at de sakkyndige
skriver fyldige notater fra sitt arbeid med saken (Heggdal, 2006; Kristensen, 2006).
Dette framkom også av den kvalitative delen av undersøkelsen. Til tross for at det ikke
er et krav, oppga to av de sakkyndige at skriver referater, særlig fra samtalene med
barna. En av de sakkyndige nevnte også at hvis det har vært et omfattende arbeid i
saken, så beskrives også dette kort i et referat (hvilken kontakt det har vært i saken og
med hvem). Disse referatene blir så gitt til dommer. Også dommerne ved den ene
tingretten nevnte at det er vanlig at de mottar referater fra de sakkyndige. Å ta notater
kan være gunstig i forhold til videre arbeid i saken, for eksempel hvis det blir en
overgang til hovedforhandling. Hvis referater foreligger, vil dette være gunstig rent
økonomisk ved at man sparer nye undersøkelser av de samme forhold. Ifølge Heggdal
(2006) og Kristensen (2006) er det vanlig og ønskelig at sakkyndige har fyldige notater
fra møtene og samtalene med barna og partene. Ifølge Lassen & Larsen (2005) kan
manglende dokumentasjon fra sakforberedende møter være problematisk dersom saken
kommer til ny behandling i rettapparatet, både i forhold til dokumentasjon av den
tidligere prosessen, samt at kontradiksjonsprinsippet blir dårlig ivaretatt. En av de
sakkyndige argumenterte også for at en viss skriftlighet bør være et krav. Hvis alt
baseres på muntlighet (og sakkyndiges hukommelse), så kan det stilles spørsmål om
Hovedoppgave 2007, Institutt for Psykologi, UiT, Holme, Isachsen og Jarnæs