Barnefordelingssaker ved domstolene - Munin - Universitetet i Tromsø

84 Diskusjon
Resultatene fra kvalitative intervjuene tydet på at i forhold til sakers egnethet for
behandling etter § 61.1, vil det være gunstig å avholde et første saksforberedende møte
for å få belyst omstendighetene i saken i de aller fleste saker. Om saken ikke egner seg,
vil hovedforhandling bli berammet.
Resultatene tydet på at de profesjonelle aktørene var enige om hvilken problematikk
som gjør at saker er lite egnet for behandling etter § 61.1. Når det gjaldt forekomst av
alvorlig problematikk i sakene hadde særlig de sakkyndige og advokatene forskjellig
oppfatning. Det kunne virke som at det i dommerstanden er delte meninger. Det er
naturlig at de ulike yrkesgruppene har ulike ståsted gitt deres profesjonelle bakgrunn. I
siste instans er dette på mange vis et gode for partene, og en garanti for rettsikkerheten.
Aktørene bør allikevel ta til seg signalene fra voldsforskerne, og tilegne seg flere
kunnskaper rundt temaet vold i nære relasjoner. Ifølge barnelovens kapittel 7, § 48 skal
det tas hensyn til at barnet ikke må bli utsatt for vold eller at deres fysiske eller psykiske
helse blir utsatt for skade eller fare. Kvinner og barn som er utsatt for vold vil ofte holde
dette skjult (Eriksen & Steinsvåg, 2007). Dette kan for eksempel være på grunn av frykt
for represalier eller frykt fordømmelse, og at de har utsatt seg selv (og barna) for fare
ved ikke å ha brutt ut av forholdet før. Det kan være knyttet mye skam til offerrollen.
Det vil være viktig for advokatene å skaffe seg kunnskaper om hvordan man kan snakke
med klientene omkring dette temaet, samt for de sakkyndige som snakker med partene
og barna.
Samvær er ikke alltid til beste for barna i saker der de eller daglig omsorgsgiver har
vært utsatt for vold. Idet alvorlig problematikk som vold og seksuelle overgrep er så
tabubelagt, kan offeret ofte føle at det er vanskelig å bringe fram. En rettsprosess er
imidlertid annerledes enn en terapisituasjon, og å spørre om slik direkte er derfor
problematisk. I intervjuet med en av de sakkyndige, fortalte hun at hun hadde ulike
måter å spørre på når hun følte at en av partene kanskje holdt noe viktig tilbake. Man
kan for eksempel spørre direkte om det er noe vedkommende vil si, men som det er
vanskelig å snakke om her og nå, og/eller man kan normalisere det at det tar tid å
komme fram med ting man føler er vanskelige, og at mange ofte ikke kommer med
”hele historien” ved første møte til en fremmed person. Det å ha med en sakkyndig som
har erfaring i forhold til å avdekke vanskelig problematikk, vil sannsynligvis øke
sjansene for at dette også blir avdekket.
Hovedoppgave 2007, Institutt for Psykologi, UiT, Holme, Isachsen og Jarnæs