Barnefordelingssaker ved domstolene - Munin - Universitetet i Tromsø

Barnefordelingssaker ved domstolene
Diskusjon
Formålet med denne undersøkelsen var å evaluere praksis etter de nye
saksbehandlingsreglene for barnefordelingssaker § 61 (Lov om barn og foreldre, 1981).
Hovedproblemstillingene for evalueringen var: 1. Har de nye saksbehandlingsreglene
virket etter intensjonene? og 2. Er saksbehandlingspraksis i tråd med intensjonene bak
de nye saksbehandlingsreglene? I det følgende vil resultatene bli diskutert i lys av
lovendringens intensjoner, de ulike virkemidlene som lovendringen har lagt til rette for,
samt implikasjoner som har vært rettet mot de nye saksbehandlingsreglene.
Hovedresultatene presenteres i forhold til følgende underproblemstillinger:
1. Har det blitt flere forliksløsninger i sakene, og har saksmengden økt?
Andelen fulle rettsforlik økte fra år 2002 til år 2005. I 2005 endte om lag 80 % av
sakene som ble behandlet etter § 61 nr. 1 med rettsforlik i hele saken, noe som er i tråd
med resultatene fra prosjektet ”Fra konflikt til forsoning” (Rønbeck, 2004). I forhold til
saksmengden i barnefordelingssakene viste de kvantitative resultatene at saksmengden
for retten hadde økt, og da mest i perioden 2002 til 2005. Om antall saker i sin helhet
har økt er ikke mulig å svare på, da det ikke er mulig å foreta direkte sammenligninger
av gammel og ny ordning.
2. Rettens form: Hvor stor er variasjonen mellom tingrettene?
Resultatene støtter opp om tidligere erfaringer (for eksempel Lassen og Larsen, 2005)
ved at det er forskjeller mellom de ulike tingrettene i forhold til valg av lokaler for
avviklingen av møtene. Man fant at dommerens utøvelse av rollen som rettens leder og
administrator er avgjørende for om rettens formelle og autoritative form ivaretas. I den
forbindelse tillegges det mindre vekt om de saksforberedende møtene avvikles i
møterom eller rettssal.
3. Dommerrollen: Hvor stor variasjon er det i forhold til hvordan meklingene
gjennomføres?
I forhold til valg av virkemidler var det variasjoner i dommernes praksis, for eksempel i
forhold til oppnevnelse av sakkyndig og utforming av sakkyndiges mandat. Sistnevnte
eksempel handlet i hovedsak om sakkyndighetsarbeidet ble igangsatt før eller etter
69