Barnefordelingssaker ved domstolene - Munin - Universitetet i Tromsø

58 Resultater
halvparten mekler mellom partene i eller mellom rettsmøtene. Kun et fåtall av de
sakkyndige oppgir at de leverer en skriftlig redegjørelse (Tabell 25).
I forhold til arbeid med barn viser de kvantitative resultatene at 22 (60 %) av 38
sakkyndige har eksplisitt mandat til å snakke med barnet i tre av de tre siste sakene. I tre
av de tre siste sakene informerer 29 (74 %) av 38 sakkyndige barnet om samtalens
intensjon, og om lag halvparten av de sakkyndige oppgir å spørre barnet om dets
mening, snakket med barnet i hjemmet, samt gjennomføre flere samtaler med barnet
(Tabell 26).
Kvalitative resultater
Detaljnivået og vektleggingen av temaet varierte mellom de sakkyndige. De av de
sakkyndige som i sitt daglige virke arbeidet mye med barn, ungdom og familier gav
aller flest opplysninger om metodikk. Alle de sakkyndige opplyste at de alltid snakker
med barna, ofte også de under 7 år. Alle brukte observasjon og samtale som metode.
Sakkyndig C opplyste at hun som regel gjennomførte samtalene både med barna og
partene i hjemmet hos hver av partene. Det ble ellers opplyst at arbeidet kan innebære
telefonkontakt med foreldre mellom møtene og samtalene, og innhenting av
komparentopplysninger forekommer av og til. Sakkyndig C framholdt imidlertid i
denne sammenheng: ”Å snakke med andre medlemmer av familien hører mer hjemme i
en tradisjonell utredning. Det hender at jeg snakker med steforeldre, og med barnehage
og skole – sistnevnte særlig i de tilfellene der det er snakk om en stor forandring i
samværsavtalen.” Hun opplyste videre at første samtale med barnet vanligvis ble gjort
med en forelder til stede, for å trygge barnet. Deler av første samtale kunne bli ført i
enerom, og andre samtale i enerom – alt etter hva som ble avtalt på forhånd. De
sakkyndige vektla også viktigheten av å sjekke ut hva barnet vet fra før om intensjonen
med samtalen, og samtidig selv utdype dette for barnet. De samme nevnte også
viktigheten av å understreke for barnet at de kan si noe hvis de vil – de må ikke. De
fleste oppga også å gå ganske konkret til verks i samtalene. Sakkyndig B: ”Med de
barna som er over 7 år kan jeg spørre ganske direkte, og strukturerer samtalen rundt
det som er saken. Med førskolebarna snakker jeg litt rundt saken. Jeg spør om hvordan
de har det, og i mindre grad om hva de vi – med mindre det er snakk om barn som er
helt tydelige på hva de vil.” Sakkyndig B brukte det å skrive notater under samtalen
som en metode i seg selv: ”Når de har sagt en ting, så noterer jeg. Jeg fyrer ikke løs
med neste spørsmål. Det blir en liten pause fordi jeg må skrive ned – og da kommer det
Hovedoppgave 2007, Institutt for Psykologi, UiT, Holme, Isachsen og Jarnæs