Barnefordelingssaker ved domstolene - Munin - Universitetet i Tromsø

94 Diskusjon
Om saker bør få en overgang til hovedforhandling, eller om forliksveien skal prøves
videre er vanskelige avveininger. Skillet må jo være, slik en av dommerne som ble
intervjuet mente, om saken løser seg eller ikke. Om det går mot løsning, så gjør det ikke
noe at tiden går, men om konfliktnivået er uforandret så gjør det noe. Dette må vurderes
individuelt fra sak til sak, og for å være sikrere i sin oppfattelse kan dommeren spørre
sakkyndige om hans eller hennes opplevelse. Ifølge en av de sakkyndige som ble
intervjuet kunne noen saker etter hennes erfaring ha blitt gitt litt mer tid.
Resultatene fra den kvalitative delen av undersøkelsen pekte i retning av at svært få
dommere benytter seg av lovhjemmelen § 61 nr. 2, som gir dem mulighet til å sende
partene tilbake til det ordinære meklingsapparatet. En av informantene ga uttrykk for at
det ofte er svært lite informasjon i prosesskriftene til å kunne vite noe om hvilken sak
man får. På grunn av dette vil det være vanskelig å avvise en sak før første møte. Hvis
dette skal kunne gjøres må man eventuelt ha mer informasjon fra partene i forkant om
hvor mange timer de har brukt i det ordinære meklingsapparatet for å få til et forlik, og
samtidig jamføre denne informasjonen med beslutningstemaet (komplisert eller
”enkelt”). Hvis uenigheten for eksempel består av én eller to dager mer eller mindre
samvær, så kunne kanskje bruk av denne lovhjemmelen vært aktuell.
Dommerne ga uttrykk for at det blir unaturlig å vise parter tilbake til mekling i det
ordinære meklingsapparatet når partene alt har kommet til første møte. Heggdal (2006)
påpekte at man må huske at ”(…) partene får benytte seg av svært gode psykologer, helt
gratis, uten lang ventetid.” Hvis det i en senere undersøkelse viser seg at det har vært en
markant økning i antall barnefordelingssaker for retten, burde man undersøke hva som
karakteriserer disse sakene, og vider hvor mange saker som har såpass enkle
problemstillinger at de burde kunne finne sin løsning utenfor retten. Informasjon om
antall timer som har vært brukt i ordinær mekling burde i så fall kanskje foreligge i
forkant av det første rettsmøtet. Videre burde det kanskje vært noe høyere krav i forhold
til informasjon i forbindelse med stevning og tilsvar.
Muligheten for å avholde særmøter underveis i sakene, i form av møter med
partenes advokater, blir ifølge informantene fra de kvalitative intervjuene i liten grad
benyttet. Begrunnelsen for dette var en tanke om at partene vil kunne reagere negativt
på dette. Advokatene vil kunne havne i en lojalitetskonflikt i forhold til sine klienter,
samt at man kan frata partene muligheten til selv å ta ansvar og mestre gjennom en åpen
prosess. Ifølge Heggdal (2006) benyttes særmøter av og til ved Oslo tingrett, mens man
Hovedoppgave 2007, Institutt for Psykologi, UiT, Holme, Isachsen og Jarnæs