Barnefordelingssaker ved domstolene - Munin - Universitetet i Tromsø

Konklusjon og muligheter for videre forskning 99
Det er et mål at sakene skal få sin løsning så raskt som mulig, selvsagt innenfor
forsvarlige rammer der barnets beste i første rekke blir ivaretatt. At mange saker får et
forlik etter ett møte, kan bety at noen saker som kommer til retten ikke har så komplisert
problematikk. Dette er til en viss grad i tråd med funnene fra de kvalitative intervjuene.
Noen av de ”enkle” sakene kunne kanskje også ha funnet sin løsning i det ordinære
meklingsapparatet. Den kvalitative undersøkelsen avdekket imidlertid at § 61.2,
dommerens mulighet til å sende partene tilbake til utenrettslig mekling, sjelden
benyttes. Noe av årsaken til dette er muligens at opplysningene som framkommer i
stevning og tilsvar ofte er svært sparsomme. Spørsmålet er da om hvorvidt terskelen for
å gå til retten bør heves noe, i den forstand at noe mer informasjon blir avkrevd partene i
prosesskriftene, slik at man kan sitte med en del seleksjonskriterier i forhold til
tematikk. Hvis informasjonen ble avgitt på enkle avkryssingsskjema, kan man
argumentere for at terskelen for å søke hjelp ved domstolene ikke blir vesenlig hevet.
Hvorvidt det er mulig å gjøre det slik kan ikke besvares ut i fra denne studien.
Utfordringene ville i så fall være i forhold til å få til spørsmålsstillingen. Ønsket om
informasjon må da balanseres med målet om ikke å eskalere konflikter, samt ikke virke
ledende. Det er kanskje ikke mulig å konstruere skjema som kan ivareta alle disse
kriteriene, men andre løsninger omkring dette spørsmålet bør undersøkes nærmere.
Spørsmålet om hvordan man kan få fram svært alvorlig problematikk er komplisert.
Å avdekke disse sakene så tidlig som mulig ville være ønskelig, men er kanskje
vanskelig å få til i praksis. Disse sakene burde imidlertid bli avdekket senere i
prosessen, under samtalene med prosessfullmektig, sakkyndig eller dommeren. Det er
derfor viktig for de profesjonelle aktørene å ha kunnskaper om kjennetegn ved sakene
med alvorlig problematikk, samt hvordan man på en best mulig måte kan spørre for å
avdekke dette. Hvorvidt dommerne (eller andre av de profesjonelle aktørene) i dag
innehar tilstrekkelig kompetanse i forhold til dette er et åpent spørsmål, og et tema som
bør gås nærmere inn på i senere undersøkelser.
Når det gjaldt ufordringer ble ovennevnte tematikk nevnt, slik som å gjøre
vurderinger av barnets beste og å avdekke alvorlig, men ikke alltid så synlig
problematikk. En annen utfordring ble nevnt å være saker der en eller flere av partene
kommer fra en annen kulturbakgrunn, og/eller snakker et annet språk. Ut ifra dette kan
man generelt konkludere at det er behov for mer forskning i forhold til hva som
Barnefordelingssaker for domstolene