Barnefordelingssaker ved domstolene - Munin - Universitetet i Tromsø

16 Innledning
hovedproblemstillingene i saken på et tidlig tidspunkt (Ot.prp. nr.29: 2002-2003).
Dommeren har ansvar for at det oppnevnes sakkyndig før første saksforberedende møte
og i den forbindelse å formulere et mandat som tydeliggjør hvilke funksjoner den
sakkyndige skal fylle, og på hvilken måte. Det er viktig at dommeren har et bevisst
forhold til mandatet, da det legger premissene for det videre arbeidet i saken. Dommeren
har meklingsplikt i saker etter barneloven, men denne plikten kan også oppfylles ved at
andre (vanligvis sakkyndig) foretar meklingen jamfør barneloven
§ 61 nr.1. Hagen og Rønbeck (in press) framholder at det er dommernes oppgave å
tydeliggjøre regien ovenfor advokatene i god tid før første møte. I følge Veileder Q-
15/2004 er det dommerens ansvar ”(…) å påse at andre involverte aktører, f. eks.
foreldre, advokater og barnets representant, og sakkyndige, forholder seg til de
grunnleggende mål loven bygger på”. Det spesifiseres imidlertid ikke hvordan dette skal
gjøres i praksis. Det er dommerens oppgave å avslutte prosessen når det åpenbart ikke er
mer å oppnå gjennom megling, både i tilfeller hvor saken er moden for et endelig forlik
og når man innser at forliksforhandlinger ikke vil føre frem (Hagen & Rønbeck, in
press).
Lovendringen legger opp til en annerledes og mer fleksibel bruk av sakkyndige enn
tidligere. I praksis innebærer dette hyppigere bruk av sakkyndige tjenester, men hvert
oppdrag er av mindre omfang. Som sakkyndig ventes det at man kan yte flere ulike typer
faglig bistand som for eksempel mekling, utredning, rådgivning og samtale med barn.
Barneloven spesifiserer ikke særskilte kompetansekrav til sakkyndige, og flere
yrkesgrupper er aktuelle. Dette som følge av at sakkyndige etter de nye
saksbehandlingsreglene har oppgaver og roller som krever et bredt spekter av
fagkompetanse. Variert bruk av fagkompetanse vil kunne bidra til å øke tilgangen på
sakkyndige. Spesialister i klinisk barne- og ungdomspsykologi vil imidlertid være en
sentral yrkesgruppe. Som rettslig oppnevnt sakkyndig kan man arbeide etter
§ 61 nr.1, 3, 4 og 7 (Veileder Q-15/2004). Etter § 61.1 er den sakkyndiges oppgave å
delta og eventuelt mekle i saksforberedende møter, samt eventuelt å opplyse saken ved
eksempel å ha samtaler med foreldre og/eller barnet, gjøre nærmere undersøkelser,
utføre observasjoner, med mer. Det er en forutsetning at partene samtykker til dette. §
61.3 innebærer tradisjonell sakkyndighet i form av at sakkyndig på oppdrag fra retten
utreder saken grundig, og avlegger en skriftlig rapport. Etter § 61.4 oppnevnes
sakkyndig av retten for å bistå dommeren i å snakke med barnet. Etter § 61.7 er den
Hovedoppgave 2007, Institutt for Psykologi, UiT, Holme, Isachsen og Jarnæs