Barnefordelingssaker ved domstolene - Munin - Universitetet i Tromsø

14 Innledning
barneloven mv.” og innstilling O. nr.96 (2002-2003) fra Stortingets Familie-, kultur og
administrasjonskomité fattet stortinget vedtak til lov om endringer i barnelova og enkelte
andre lover den 12.06.03. Lovendringene trådte i kraft den 01.04.04. Hovedformålet var
å øke barns rettsikkerhet, blant annet ved at en egen lovbestemmelse tydeliggjør at
”barnets beste” skal være avgjørende for både saksbehandlingsprosessen og resultatet i
den enkelte sak, og ved at retten er pålagt å påskynde saksbehandlingen så mye som
mulig. Grunntanken er at et forlik mellom foreldrene i de fleste tilfeller vil være det
beste for barnet, da en langvarig tvist i domstolene kan forsterke konfliktnivået og
redusere mulighetene for et godt samarbeid om foreldreskapet.
De nye saksbehandlingsreglene er inspirert av prosjektet ”Konflikt og forsoning”.
Reglene legger opp til stor fleksibilitet, slik at den enkelte dommer kan tilpasse
saksbehandlingsprosessen til den aktuelle saken. De nye reglene har forenklet
saksbehandlingsprosessen ved å innføre forenklet stevning (§ 58) som gjør det lettere å
sette i gang sak uten advokat. Det er videre mulighet for å avsi dom uten
hovedforhandling dersom partene samtykker til dette
(§ 61 nr.8). Disse endringene kan senke terskelen for å gå til domstolene, samt bidra
til at det spares tid og ressurser i de enkleste sakene. I saker hvor det foreligger særskilte
forhold som gjør forhandlingsbasert saksbehandling (§ 61. nr.1) lite egnet kan
dommeren beslutte å gå over til tradisjonell saksbehandling med hovedforhandling og
dom (§ 61 nr.3). Forarbeidene til loven spesifiserer imidlertid ikke klart hvilke
vurderinger dommeren skal legge til grunn for beslutningen om å behandle saken etter §
61 nr.3 (hovedforhandling).
Barnets rett til å bli hørt i saker om barnefordeling og samværsrett er regulert i
barnelovens § 31 og FNs barnekonvensjon artikkel 12. I forbindelse med endringene i
barneloven (§ 31) ble aldersgrensen for når barn har rett til å bli hørt senket fra 12 til 7 år
(Smith, 2004; Ot.prp. nr. 29: 2002-2003). Hensikten med å senke aldersgrensen for barns
rett til å bli hørt til 7 år, var å styrke barnets medbestemmelsesrett. I den forbindelse er
det viktig å sikre at barnet blir hørt på en måte som er både juridisk og barnefaglig
forsvarlig, noe som stiller særlige krav til kompetanse både hos dommerne og de
sakkyndige.
I følge barnelovens § 61 nr.5 kan retten i særlige tilfeller oppnevne advokat eller
annen representant for barnet i det øyemed å styrke barnets rettigheter i de mest
Hovedoppgave 2007, Institutt for Psykologi, UiT, Holme, Isachsen og Jarnæs