Barnefordelingssaker ved domstolene - Munin - Universitetet i Tromsø

Bruk av sakkyndige 77
prosesskriftene kunne ifølge henne fort vise seg å inneholde store og kompliserte
problemer. Hvis dette medfører riktighet, vil det ofte være vanskelig ut ifra
prosesskriftene avgjøre om saken er ”enkel” eller ikke. Hvis enkle saker skal kunne
”siles ut” må det kanskje stilles andre og større krav til prosesskriftene enn hva tilfellet
er i dag.
At det er betydelige forskjeller i praksis mellom tingrettene er relativt
oppsiktsvekkende og kan tyde på at dommerne har noe ulik oppfatning av hva som er
tilstrekkelig informasjon i forhold til å opplyse saken. Det at man i nærmere halvparten
av sakene velger å ikke anvende § 61.7 og la partene få prøve ut midlertidige avtaler er
noe betenkelig med tanke på at det i Follo-prosjektet var utprøving av midlertidige
avtaler og sakkyndighet som ble trukket fram som særlig virksomt i forhold til å fremme
forlik (Rønbeck, 2004). At enkelte dommere gjennomgående er tilbakeholdne med å
anvende § 61.7 gir støtte til Lassen og Larsen (2005) som hevder at enkelte dommere er
for ivrige i forhold til å få til et forlik. Å unnlate å holde mer enn ett møte og /eller
anvende virkemidler som med en viss sannsynlighet kan gagne saken synes vanskelig å
være i tråd med lovens overordnede prinsipp – ”barnets beste”. Dommeren som ivret for
en litt raskere behandling av de ”enkle” sakene brukte som argument at det at saker
trekker ut i tid, kan medføre belastninger for partene og barna. Dette argumentet er
imidlertid av mindre betydning i de enkle sakene, idet man får positive erfaringer, og
etablerer en permanent ordning som blir identisk eller tilnærmet lik den midlertidige
avtalen. Hvis den midlertidige avtalen skulle vise seg å ikke fungere, ville dette være et
tegn på at saken ikke er så enkel som først antatt, og således være viktig informasjon i
fortsettelsen av prosessen.
I følge de kvalitative resultatene blir det nesten alltid blir oppnevnt sakkyndig. Av
de kvantitative resultatene fremkommer det imidlertid at det ble oppnevnt sakkyndig i
tre fjerdedeler av sakene behandlet etter § 61.1. De kvantitative resultatene indikerer at
forliksprosenten var mye høyere i sakene hvor sakkyndige var oppnevnt både i 2002 og
2005, noe som illustrerer at den sakkyndige har en sentral rolle i prosessen.
Bruk av sakkyndige
De kvantitative resultatene viste at bruken av sakkyndige hadde økt betraktelig fra
2002 til år 2005. I 2005 var det i tre fjerdedeler av sakene oppnevnt sakkyndig, mens
denne andelen var en tredjedel i 2002. Halvparten av dommerne ga i den kvantitative
Barnefordelingssaker ved domstolene