Barnefordelingssaker ved domstolene - Munin - Universitetet i Tromsø

Dommerrollen: Hvor stor variasjon er det i forhold til hvordan meklingene gjennomføres? 75
og Larsen (2005) og erfaringsartiklene til Kristensen (2006) og Heggdal (2006). De
viktigste forskjellene som framkom i resultatene var valg og anvendelse av virkemidler,
tålmodighet, samt forskjeller i utforming av sakkyndiges mandat.
Et eksempel på valg og anvendelse av virkemidler er om og når man snakker med
barnet. I forhold til tålmodighet er et eksempel å være mer løsningsorientert versus
prosessorientert. Utforming av sakkyndiges mandat handlet for det meste om man
igangsetter sakkyndighetsarbeidet før eller etter første rettsmøte.
Follo-prosjektets hovedgrep var å bruke flere saksforberedende møter hvor både
retten og foreldre fikk bistand fra en sakkyndig psykolog (Hagen og Rønbeck, in press).
I den foreliggende undersøkelsen tydet de kvantitative resultatene på at kun et fåtall
saker hadde så mange som tre rettsforberedende møter. Om lag halvparten av sakene ble
løst etter kun ett møte, og nesten alle innenfor to møter. Dette er ikke i samsvar med
erfaringene fra Oslo tingrett, hvor de fleste sakene i følge Heggdal (2006) er løst etter
tredje rettsmøte. Etter en grundig gjennomgang av det kvantitative datamaterialet
framkom det at det var variasjoner mellom ulike tingretter i forhold til antall avholdte
rettsmøter. Som følge av at denne sammenligningen ble gjort mellom kun 14 tingretter,
kan ikke disse resultatene betraktes som representative, men er mer å anse som et
kvalitativt funn. Funnene framstår imidlertid som en god illustrasjon på forskjellene som
finnes. Gjennom de kvalitative intervjuene framkom det også individuelle forskjeller
mellom dommere ved de to ulike tingrettene som de representerte. Dette i form av at den
ene tingretten vanligvis oppnår forlik i saken under første saksforberedende møte, mens
den andre ofte bruker flere møter med utprøving av midlertidige løsninger mellom
møtene. Ved tingretten hvor sakene ofte ble løst etter bare ett møte, har man en praksis
dommeren utarbeider et mer detaljert mandat, og igangsetter sakkyndighetsarbeidet før
første rettsmøte. I den forbindelse innebærer mandatet ofte samtaler både med partene og
med barna. Dommeren opplyste videre at man noen ganger avvikler flere møter, men at
man aldri har mer enn 2 -3 møter. Han uttrykte videre tilbakeholdenhet i forhold til å
skulle prøve ut midlertidige avtaler i flere omganger. Ved tingretten hvor sakene som
regel har minst to saksforberedende møter, blir sakkyndighetsarbeidet som en
hovedregel ikke igangsatt før etter første rettsmøte. Ifølge Heggdal (2006) og Kristensen
(2006) blir begge fremgangsmåter praktisert ved Oslo- og Trondheim tingrett, men de
aller fleste dommerne ved disse tingrettene er imidlertid tilbakeholdne med å igangsette
sakkyndighetsarbeidet før første rettsmøte. Rasjonalet som ble benyttet i den forbindelse
Barnefordelingssaker ved domstolene