Barn og unge som pårørende ved kreft - Senter for Krisepsykologi

jeg hadde blitt frisk så slo jeg min egen tid. Og det var et stort øyeblikk for meg. Da visstejeg at jeg kreften ikke var en del av meg verken psykisk eller fysisk.Noen friske foreldre klarte å mobilisere positiv mestring i forhold til å bekymre seg unødig, ogmobilisere håp så lenge som det fantes håp. Naturlig nok var dette lettere når ikke død var enesterealistiske utgang, jf.:Jeg nekter å se på den mørkeste delen av det, så lenge det finnes en veldig lys del. Jegnekter å grave meg ned i den mørke delen som kan komme. Jeg prøver og liksom, det trorjeg at jeg har klart bra, å glemme den. Tross alt så ser dette ganske lyst ut. Det gjør det, også lenge til det motsatte er bevist så nekter jeg å godta at dette ikke skal gå, at det skal gåden gale veien.6.4.4 ”Når den ene er oppe tillater den andre seg å være nede”Som tidligere sorgforskning har vist, så man også i dette intervjumaterialet en veksling ogdynamikk i støtteforholdet mellom voksne når en av partnerne hadde fått kreft. Automatisk prøvdeen av de voksne å holde seg mer oppe enn den andre. Gjennom sykdom og behandling var detnaturlig nok den syke partneren som var mest sliten, og den friske partneren som satte mye inn påå prøve å være den sterke. Etter at faren eventuelt var avblåst gjennom gode tilbakemeldinger omsykdomsforløpet, beskrev foreldre at den syke ikke så sjelden hadde fått en opptur, og den friskeen nedtur. Den friske forelderen kunne da endelig tillate seg å tre ut av den sterke og støttenderollen. Hva dette kan innebære av påkjenninger på den friske, ble uttrykt av en kreftsyk ektefelle:Ja, man kan jo si at de pårørende blir litt glemt da av og til. Det er de som skal være sterkeog alt sånt. Det er kanskje de som sliter mest psykisk.6.4.5 Unngåelse og benekting som overlevelsesstrategiFor noen foreldre kunne også virkeligheten rundt trussel om død bli så vanskelig at benektingbevisst eller ubevisst ble overlevelsesstrategi. Spesielt kan dette skje dersom den friske og sykeforelderen opplever at de fratas alt håp. Unngåelse av å forholde seg til informasjon kan såledesfungere som mestring. I ettertid vil hukommelsen heller ikke kunne gjenkalle alt det vonde. Omdette sa en gjenlevende forelder:103