Barn og unge som pårørende ved kreft - Senter for Krisepsykologi

Andre opplevde det som en god ting at den syke forelderen var mer hjemme og mer til stede ihuset og rundt barna. De var hjemme når barna kom hjem fra skolen, og hadde egentlig mer tid tildem enn da de var friske. En 11-åring uttrykte dette slik:Han leste mye eventyr for oss. Var mer sammen med oss. Han var hjemme vet du, og dahadde han tid til det. Det likte jeg.Samtidig som barn og voksne kunne ha økt samværstid, så opplevde mange av barna at merenergikrevende aktiviteter måtte utgå. De gjorde andre ting sammen, noe som var godt, samtidigsom de savnet de gode tingene de hadde pleid å gjøre. For noen barn var slike savn knyttet til mertypiske aktiviteter ved mors- eller farsrollene, jf. denne 10-årige gutten:Vi fisket ikke mer med pappa. Det ble ikke mer fisking. Jeg pleide å være med pappa. Ikkedro vi på jakt sammen mer heller.Familiens rutiner og dynamikk ble også endret i sammenheng med sykehusinnleggelse. Spesieltfor de litt eldre barna kunne dette være vanskelig. Da ble endrede rutiner og ansvarsområdermellom foreldrene i enda større grad tydeliggjort, og barna fikk ekstra belastninger i hjemmet.Dette kunne bidra til større avstand til venner fordi de fikk mindre tid og overskudd til dem, ogreduserte muligheter til å delta i sosiale sammenkomster blant ungdom. Når avstanden tilvennenettverket økte, minsket følelse av tilhørighet i blant jevnaldrende, jf. denne 17-åringen:… Vi hjalp til hele tiden… Vi tok over den tyngste delen av arbeidet… Vi fikk mye mindretid til venner da, men litt tid fikk vi.Relasjonelle endringer som resultat av barnas spesielle situasjon, ble også kartlagt gjennom“Hjelpskjemaet”. Svært mange etterlatte (95 %) og pårørende (66 %) barn rapporterte at andre“synes synd på dem” i den situasjonen de var i. Bare svært få (6 %) opplevde at noen “så ned pådem”. Halvparten (50 %) i pårørendegruppen og 42 % i etterlattegruppen mente at noen ”hartrukket seg unna”. Nøyaktig like mange i de to gruppene krysset dessuten av for at de selv “hartrukket seg unna andre”.En stor del av pårørende- (58 %) og etterlattebarna (71 %), rapporterte i likhet med de voksne at dehadde “kommet nærmere andre” i den vanskelige tiden. De fleste (83 %) opplevde således at devar kommet “nærmere andre medlemmer av familien”. Dette gjaldt oftere pårørende- (92 %) ennetterlattegruppen (78 %), selv om forskjellene mellom gruppene ikke var statistisk signifikante.48