Barn og unge som pårørende ved kreft - Senter for Krisepsykologi

De som fikk lite informasjon og liten mulighet til å stille spørsmål, opplevde større bekymring forden syke sammenliknet med de som fikk realistisk og tilstrekkelig informasjon. Uavhengig avinformasjonen som ble gitt, både i starten av sykdommen og underveis, opplevde samtlige avungdommene at informasjonen stoppet opp ved et visst punkt i sykdomsbildet. Dette gjaldt både iforbindelse med sykdomsforløpets siste fase, og i den fasen da den syke ikke lenger kunne fåmedisinsk hjelp, jf. en etterlatt 12-åring:Jeg fikk vite at han skulle hjem for å bli frisk. Jeg skjønte ikke at han skulle dø.Noen av barna som fikk lite informasjon brukte Internett. De søkte informasjon om foreldrenessykdom og etter historier om barn som har opplevd noe av det samme som dem. Samtidig som detdekket et behov, kunne informasjonen være veldig forvirrende, da det var mye fagspråk de ikkeforstod. Det var heller ikke lett å be foreldrene om bistand til å forstå dersom hjemmet var pregetav blokkert kommunikasjon rundt sykdommen. En 11-åring som brukte nettet sier:Jeg leste masse om det på Internett. Der stod det at 90 % overlever. Derfor trodde jeg atdet skulle gå bra. Men så gikk det ikke sånn.3.1.4 Redsel, angst og bekymringDe mest sentrale eksistensielle, psykiske og emosjonelle reaksjonene ungdommer opplevde ved åleve sammen med en kreftsyk over tid, var redsel og angst. Mens redselen var konkret, var angstenmer abstrakt og diffus. Redselen baserte seg på frykten for å miste en av foreldrene i død, mensangsten i større grad var knyttet til usikkerheten for hva dette ville innebære i praksis for deresegne liv. Slik ble de unge slitne av bekymring for den syke og for egen fremtid.Redselen for at forelderen skulle dø, vedvarte over tid. Likeså var redselen for å bli forlatt av moreller far overhengende og stor gjennom sykdomsforløpet. Særlig ungdommene slet med tankeromkring hvordan de skulle klare seg uten den syke. På slutten i sykdomsforløpet kunne sliketanker dominere hele hverdagen. De som hadde foreldre som selv hadde opplevd å miste en moreller far i kreft, fikk en forsterket redsel fordi de i større grad var klar over de verstekonsekvensene av sykdommen. Om dette sier en av de unge:Min mors far døde av kreft da hun var 15 år, dermed visste jeg at man kan dø av det. Detførste jeg tenkte var at nå dør mamma og vi blir igjen helt alene. Fremtiden kollapset på enmåte der og da, da jeg fikk vite det.37