Barn og unge som pårørende ved kreft - Senter for Krisepsykologi

5.2.3 Lite savn av fagfolkHjelpskjemaet kartla også hvorvidt barna ønsker mer eller annen hjelp enn de har fått. Resultateneviste at det var et mindretall av de unge som savnet hjelp fra fagfolk, og det var flere pårørende (40%) enn etterlatte (29 %) barn. Det var også bare et lite antall fagfolk som det var savnet kontaktmed. Mens etterlatte barn savnet støtte fra skole (20 %), kreftsykepleier og psykolog (begge 10%), savnet pårørendegruppen kreftsykepleier (30 %) og hjelp fra skole og psykolog (begge 10 %).I pårørendegruppen etterlyste et flertall av barna at hjelpen burde vare lengre enn den gjorde.På spørsmål om fagfolk noen gang hadde vært til belastning, var det to unge mellom 12 og 15 årmed kreftsyke foreldre som svarte ”ja” på det. Den ene begrunnet dette med: ”Jeg ble spurt omvanskelige ting”, mens den andre svarte ”Det velger jeg å holde for meg selv”.5.2.4 Barnas råd til hjelperneVia et åpent spørsmål i Hjelpskjemaet ønsket vel halvparten av de unge (N = 26) å gi råd tilfagfolk om hvordan de kan hjelpe barn og unge som lever med, eller har mistet en forelder vedkreft. På tvers av gruppene var de svært samstemte, og kan representeres ved denne 18-åringensom levde med kreftsyk far:Snakk masse med dem!Gjennom intervjuene presiserte også de unge at hjelpere må snakke med dem om det som ervanskelig, i tillegg til at de bør lytte, og gi råd, jf. denne ungdommen:Det er nødvendig å få lesse problem over på andre.Hjelpere burde også lære foreldrene og familien å snakke med barna, og påpeke viktigheten av åtørre. Et par unge hevdet at sykehuset og helsesøster burde være mer på tilbudssiden og tilbysamtalehjelp. I tillegg til Hauglandssenteret ble igjen Montebellosenteret fremhevet som ”et stedsom har alt”.82