Barn og unge som pårørende ved kreft - Senter for Krisepsykologi

hun kunne jo bedt henne om å komme sammen med en hun stolte på. Eller gitt en annenbeskjed.Svært mange foreldre var opptatt av at barna skulle få vite om kreftdiagnosen så snart beskjedenvar kommunisert til den syke. Foreldrene ønsket ofte selv å gi denne. Selv om det ble opplevd somvanskelig, var de voksne opptatt av at det som skulle sies skulle være korrekt, og at konteksten detskjedde i skulle være tryggest mulig. Dette kunne skje ved at hele den nærmeste familien varsamlet i hjemmet, og at ulike voksne hadde fokus på barn i ulike aldre. Noen klarte også å samlebarnas biologiske foreldre på tvers av skilsmisser og nye partnere. De var opptatt av å ha barna isentrum.6.1.2 Belastende når diagnosen bagatelliseresPårørende, syke og etterlatte fortalte at de hadde opplevd at kreftdiagnosen og sykdommen haddeblitt bagatellisert i helsevesenet. Dette var vanskelig å forholde seg til. Beskjeden om at ”Du erheldig som har fått denne kreftformen”, virket absurd. I virkeligheten opplevde man å være”rammet av lynet”. Hvordan kan man være heldig som får kreft spurte denne unge mannen? jf.:Det ble et problem etter hvert at ”Du har jo bare testikkelkreft, så det er ingenting å bry segom. Du er blant de heldige”. Det fikk jeg høre veldig ofte. Og jeg følte meg etter hvert veldiglite heldig, sant. Så det har faktisk irritert meg…. Jeg tok opp akkurat det der. Det at de heletiden sa at jeg var blant de heldige. Og de har sagt til meg at de har forandret på rutinene pådet. Altså, de har gjort hverandre oppmerksom på at sykepleierne og legene skal slutte å sisånne ting. Når noen rammes av den største krisen i sitt liv noensinne.Foreldre hadde også opplevd bagatellisering ved ikke å få sykmelding fordi kreftformen ”ikke varfarlig”, mens de selv hadde behov for sykmelding for å bearbeide det mentale sjokket. De mente atnoen leger så bort fra den psykologiske innvirkningen av å få en slik diagnose.6.1.3 Belastende å vente på behandlingEtter at diagnose var stilt, opplevde familien det som svært belastende dersom den syke ikke fikkmedisinsk hjelp hurtig. Selv i tilfellene der legene formidlet at kreftformen ikke nødvendiggjordeakutthjelp var det vanskelig å vente på den medisinske hjelpen. Om legene opplevde at de hadde89