Barn og unge som pårørende ved kreft - Senter for Krisepsykologi

Foreldre oppga ”andre” (14 %) som de som hyppigst hadde gitt barna støttesamtaler. Disse varførst og fremst de som var spesialisert på kreft (eks. Kreftforeningen, Montebellosenteret,palliative team, kreftkoordinator i kommunene og sykepleiere på sykehus). Igjen var det etterlattesom oftest (21 %) oppga at barna deres hadde fått slik støtte. Ti prosent av alle barna fikk ogsåinformasjon og deltok i støttegrupper fra ”andre” (Kreftforeningen, Montebellosenteret), mens 21% av etterlattes barn hadde deltatt i støttegrupper i regi av Kreftforeningen, Montebellosenteret ogved sykehus.Etterlatte foreldre rapporterte oftere at kreftsykepleier ga støttesamtaler og informasjon (begge 21%) til barna, enn syke (8 % og 5 %) og pårørende (13 % og 20 %). En syk mor opplevde det sompositivt å kunne være kreftsykepleierens forlengede arm da denne sendte informasjonsbokenKemo Kasper umiddelbart etter at mors kreftdiagnose var stilt. Sykepleieren formidlet at familienmåtte informere barna ettersom behandlingen startet umiddelbart og da burde diagnose værepresentert for dem. Hjelpen var svært betydningsfull, jf. moren som forklarte sitt barn at hun haddefått kreft:Så fikk jeg denne boken, og satte meg ned… Jeg hadde forberedt meg så godt for å si det,og tok han på fanget, og tok teppet, og forklarte at nå hadde jeg fått en bok og denne haddejeg lyst til å lese for ham. Og jeg leste, og vi lo og alt sånn, og så kikket han på meg da vivar ferdig og sa: er du ferdig nå? Og så ble jeg sånn satt ut, for jeg trodde liksom at hankom med masse spørsmål og alt sånn. Men han godtok det med en gang da jeg sa jeghadde fått kreft.7.1.5 Skolen ser i liten grad barn som pårørendeSkole bidro til en viss grad med tilrettelegging for barn av etterlatte (38 %), syke (15 %) ogpårørende (20 %). For hele gruppen foreldre var det 23 % som rapporterte hjelp fra skole ellerbarnehage. Voksne etterlatte rapporterte oftere (21 %) at skolen ga barna deres støttesamtaler ennsyke (8 %) og pårørende (7 %). Ingen skoler eller barnehager hadde hatt støttegrupper for barnsom etterlatte eller pårørende.Mens noen foreldre møtte skoler som hadde rutiner for ivaretakelse, opplevde andre usikkerhetblant lærere og skolepersonale. En far som fanget opp skolens usikkerhet tok initiativ til å setteopp ”en tverrfaglig gruppe som inneholdt, kreftomsorg, prest, helsesøster, klasselærer ogbarnepsykolog” for sine barn. At han tok kontroll og sikret barna var viktig for den syke partneren120