Barn og unge som pårørende ved kreft - Senter for Krisepsykologi

Det var legen som ringte til pappa. Vi var på vei til juleavslutning. Pappa fortalte oss detmed en gang. Så da fikk jeg vite alt med en gang. Det var jeg veldig glad for.3.1.2 Den åpne familiekommunikasjonenSelv om flertallet av barna fortalte om vansker og utfordringer i kommunikasjonen om kreftengjennom sykdomsforløpet, var det en del barn som fortalte at de snakket godt med foreldrene sine.De hadde fått åpen og detaljert informasjon både om tilstanden til den syke, behandlingsformer ogvidere fremgang angående sykdomsforløpet. Disse hadde stor tillit til at foreldrene informerte demom det som var viktig og riktig, og opplevde det som godt og trygt. Disse unge følte seg inkludert,og opplevde at sykdommen bandt familien sterkere sammen.Spesielt ungdommene formidlet hvor viktig det var med sann og rett informasjon, og at de fikkmulighet til å spørre foreldrene sine om det de lurte på. En familie hadde samlingsstunder medhele familien, hvor alle temaer ble diskutert og snakket om. De fortsatte med dette gjennom helesykdomsforløpet. Familien fikk snakket sammen og barna opplevde at foreldrene ikke skjulteviktig informasjon. Foreldrene var også åpne overfor omgivelsene, som venner, skole og øvrigefamilie.En 16-åring fra en annen familie presiserte at for henne var det ikke så viktig å få alle detaljer, menviktig å ha en sikkerhet om at hun fikk vite nok. Det var viktig å få vite resultatene avkreftprøvene, oppleve at barna var en del av situasjonen, og at de stod sammen med foreldrenegjennom sykdomsforløpet. Dette opplevde hun som trygt, og hun kunne stole på foreldrene iforhold til at hun fikk realistisk informasjon om situasjonen, jf.:Vi var en del av det. Det var viktig for mamma og pappa. Det var veldig fint. Jeg visste atjeg fikk vite nok.Mange av de yngste barna fortalte at de til en viss grad klarte å snakke med sine foreldre omhvordan de hadde det. Selv om det ikke var enkelt, var det godt når de fikk det til. Noen spesielletema vegret de seg som oftest for å snakke om, for eksempel døden. De tenkte likevel mye pådøden, både underveis i sykdomsprosessen og for noen, etter dødsfallet. Døden representerte noeskummelt og barna var redde for den. Likevel var det noen, som denne 9-åringen, som ved hjelpav åpne foreldre klarte å snakke både med dem, skolen og vennene om det aller vanskeligste:34