Barn og unge som pårørende ved kreft - Senter for Krisepsykologi

3.2.2 Dødsøyeblikket setter sporNår den syke forelderen døde, ble det plutselig snakk om en definitiv realitet. De unge måtteforholde seg til en livløs kropp, og en person som var ugjenkjennelig og fremmed. De opplevde atden døde kroppen både var, og ikke var, forelderen. Døden representerte noe endelig, i motsetningtil under sykdomsforløpet der de alltid hadde et håp, selv om far eller mor var aldri så syke.De fleste av foreldrene i denne studien døde hjemme. Derfor var de fleste barna også til stede,enten ved dødsøyeblikket eller like etter. For de fleste var det godt å kunne være med på selvedødsøyeblikket, mens for andre var det veldig vanskelig. Ikke alle dødsfallene var slik at den sykesovnet stille inn, og det kunne være tøft for små barn å oppleve en sterk dødskamp, spesielt hvisman ikke var godt forberedt på dette og hadde god støtte underveis. To barn mellom 9 og 12 årforteller om sine ulike opplevelser:Jeg var der da pappa døde. Jeg har masse mareritt om dette nå i ettertid. Han brukte en heldag og en hel natt på å dø, han skrek og hadde det veldig vondt. Jeg kommer aldri til å glemmeansiktet hans mens han prøvde å dø. Det var veldig skummelt og var ikke pappa på en måte.Det var veldig skummelt og veldig ekkelt.Det var en fin opplevelse å være sammen med mamma når hun døde.3.3 Tiden etter dødsfalletBarna opplevde døden som endelig, ugjenkallelig og brutal. Det ugjenkallelige reduserte imidlertidden store uvissheten og redselen for hva som kunne komme til å skje, slik de hadde opplevdgjennom sykeleiet. Noen opplevde derfor døden ikke så vanskelig som de hadde forventet. Dehadde allerede vært igjennom sitt verste mareritt og kunne på mange måter ta fatt på sine egne livigjen. Andre opplevde døden som et sjokk og svært vanskelig å takle, fordi de nesten ikke haddetenkt over at det var et alternativ. Med på lasset hadde mange familier komplisertekommunikasjonsmessige forhold fra sykdomsperioden.Barna som hadde mistet foreldre fortalte om ulike sorgreaksjoner. Den første tiden forteller mangeunge om den usikkerheten som råder, tristheten, tårene og alle vanskelighetene. Noen orket ikke åspise og følte seg utmattet og emosjonelt slitne. Etter hvert som dagene gikk ble opplevelsen avsavn og tristhet sterkere, og mange opplevde situasjonen som vanskelig og tung. Livet ble pregetav usikkerhet i forhold til hvordan den unge selv og familien skulle klare seg fremover, og endrede53