Barn og unge som pårørende ved kreft - Senter for Krisepsykologi

Jeg skulle ønske at trygdekontoret hadde sendt meg en konvolutt med all informasjon somjeg trengte rett etter at kona mi døde. Det er så utmattende vet du… Både passe på en litengutt på 9 år... Man greier ikke alt.Noen foreldre opplevde behov for hjelp, men at det var vanskelig å vite hvilken hjelpfamiliemedlemmene trengte gjennom ulike faser av sykdomsforløp og etter død. Behov bledessuten sett opp mot om man hadde fått nødvendig eller mulig hjelp, noe som igjen ble knyttet tiltilgjengelighet og kompetanse på hjemstedet, jf. denne kvinnen:Jeg vet ikke om det er… jeg vet ikke om det er noen kompetanse på det der vi bor. Detfinnes ikke. Hvilken hjelp trenger jeg da? Jeg vet ikke?Om ikke alle voksne var tydelige i forhold til hvem de ønsket hjelp fra og type hjelp, var det storenighet om at det skulle så lite omsorg til, før det ble utrolig verdifull støtte. Dette gjaldt også storeog spesialiserte sykehusavdelinger, jf. denne kreftsyke mannen:Det skal så utrolig lite til, det skal så utrolig lite til. Så er det en sykepleier som sierhvordan har du det i dag? Det er nok. … jeg føler jo at det var en voldsom omsorg. Altså,… (navn) sykehus, det må jeg bare si – jeg tenker på det som et ekstremt… på et sted derdet er en enorm moderlighet og omsorgsfullhet… det er omsorg og omtanke.Foreldregruppen var svært tydelige på at hjelpen måtte tilbys og komme til den kreftrammedefamilien. Det var tungt å ta initiativ for å skaffe hjelp, enten man er frisk forelder eller er rammetav sykdommen selv, jf. en kvinne:Det tar veldig på kroppen bare det å sette seg ned og ta en telefonsamtale.Voksne med syk partner og mindreårige barn, opplevde et spesielt behov for at sykehus kontaktethjemmesykepleien og var på tilbudssiden. De ba om at hjelpere fortløpende holdt kontakt, ringteog kom på hjemmebesøk. I tiden rundt dødsfallet opplevde mange pårørende en grenseløs slitasjeog slitenhet. De hadde behov for at hjelpeapparatet fanget dem opp – spesielt ved barn i familien,jf. en etterlatt:Vi var faktisk hjemme helt alene uten at noen ringte på, eller ringte oss eller spurtehvordan det gikk. Det er nesten skummelt å tenke på synes jeg. Jeg var så sliten til slutt…Jeg var helt sinnsykt sliten. Husker nesten ikke noen ting for jeg var helt på knærne. Noenmå se min situasjon. Det var veldig skremmende at man er så overlatt til seg selv. Jeg har113