Barn og unge som pårørende ved kreft - Senter for Krisepsykologi

I de åpne svaralternativene i Hjelpskjemaet etterlyste foreldrene hjelp til barna tidligere isykdomsforløpet enn det de hadde mottatt. De savnet råd og veiledning, som støtte for egnevurderinger, samt hjelp fra skole i forhold til tilrettelegging for barna. Andre skrev at de savnethjelp til å snakke med barna om det de forstod at barna skånte foreldrene fra å vite.Gjennom intervjuene så man at savnet hjelp i stor grad dreide seg om at hjelperne ikke så barna.Spesielt ble det rettet kritikk mot sykehusavdelinger der den syke forelderen ble behandlet. Påtross av at foreldre fortalte om barn som også ble inkludert og ivaretatt av sykehus, var det altformange som fortalte at det sviktet. Noen hadde sågar opplevd at behandlerne ikke en gang spurteom den syke hadde barn, noe som ble opplevd som om behandlerne og sykehuset ”ikke bryddeseg”. Dette var en påkjenning og bekymring for både den friske og syke forelderen, jf.:Det er ikke noen som har spurt meg om jeg har barn! Jeg har selv sagt at jeg har en guttpå 12 år. Ingen har nevnt det med ord. Ingen har spurt noe om sønnen min. Det har jegreagert voldsomt på. Det er ingen som har brydd seg om at jeg har et barn. Det er jegveldig lei meg for. Jeg har en mann som er eldre enn meg, jeg var dødssyk og hadde etbarn på 12 år. Ingen brydde seg. Ingen. På Montebello var det supert å være men det varet helt annet tilbud da.Selv om det var positive unntak, var det spesielt mange foreldre som rettet kritikk mot sykehusetsmanglende tilrettelegging og barnevennlighet. De etterlyste for eksempel en barnebok å bla i såikke ventetiden for barna ble for lang eller tankene for tunge. Noen foreldre fortalte om små barnsom satt alene i sykehuskorridoren og ventet på den friske forelderen fordi de ikke orket å værelenge ved sykesengen. Foreldre som hadde opplevd at sykehuset ikke hadde fokus på barna deres,fortalte at de tok dem sjeldnere med på sykebesøk. Imidlertid påpekte de at barna da ble enda merusynlige for hjelperne, jf. en mor:Jeg hadde tenkt å ta sønnen min med meg også, men jeg valgte å ikke gjøre det. Jeg vetikke helt hvorfor, for han hadde jo blitt med. Jeg fortalte hvordan det foregikk, leste en bokosv. Jeg tenkte at de bryr seg så lite om han at det ikke vil være noe særlig å ta han med.Der har helsevesenet virkelig feilet. Men det er veldig stor forskjell på avdelingene, og påsykepleierne.En mor fortalte at hun hadde savnet tilbud om hjelp slik at deres mindreårige sønn og hans farkunne ha snakket sammen før han døde. Men i stedet ble sønnen i stor grad overlatt til seg selv ute122