Barn og unge som pårørende ved kreft - Senter for Krisepsykologi

på gangen – og ingen snakket med ham. Mor opplevde at sykehuset ikke klarte å se mer enn en avdem av gangen, og savnet at de hadde hatt strategier for å ta seg av barn, jf:Mens mannen min var syk foreslo legene at jeg kunne få en seng og beroligende og få soveut. Da satt sønnen min utenfor og ventet på meg. De er ikke vant til å ha små barn sompårørende på sykehuset. Det følte jeg.Svært mange opplevde at de trengte hjelp til å informere barna etter at diagnose var stilt. De ønsketå gjøre det på en mest mulig skånsom og ”riktig” måte. Ikke alltid fikk de hjelp, og altfor mangesavnet at informasjonen hadde vært mer tilpasset barnet slik de kjente det. Noen angret på at de baom hjelp, jf. denne faren som mente at legen bare ”gjorde vondt verre”:… så da kom det en sånn assisterende lege og skulle forklare han. Vet du, det var på en såbrutal måte at vi sov ikke på tre døgn verken han eller jeg. Han lå bare og klamret seg fasttil sykesengen til moren og ropte at hun ikke måtte dø fra han… Jeg stod der og hørte påhvert ord hun sa. Hun sa at mammaen din kan dø nå og at det ikke er noe å gjøre meddet… Jeg angrer sånn på dette i ettertid at jeg ba om hjelp til å fortelle dette til sønnen minpå en skånsom måte… Jeg forstod jo også at dette kom til å gå bare en vei, men å få detslengt sånn i ansiktet var helt forferdelig altså.Noen foreldre opplevde at barna endret atferd og utagerte hjemme, i skole og vennemiljø uten atde voksne klarte å gjøre noe fordi de var så nedkjørte. En mor som opplevde at ingen så hennesbehov da hun hadde syk mann hjemme, slet etter dødsfallet med å få ting på plass – fortsatt utenfaglig hjelp. Hun mente hun trengte psykologhjelp og samhandlingsekspertise for seg selv ogsønnen, som nå holdt på å gå inn i fars roller i hjemmet. Gutten endret atferd, og var blittutagerende både hjemme og ute. Mor hadde ikke spurt etter hjelp fordi hun var så nedkjørt. Hunsavnet og trengte at noen så dette, jf.:Vi krangler og styrer… Vi finner ikke helt fotfeste igjen og er litt… Ja,… Jeg klarer ikke åsette helt grenser og han motsetter seg grenser og ja… Dette skulle vi fått hjelp til vet du.Psykologer skulle kommet automatisk… Sinnet vårt har med tapet å gjøre. Vi gråter ikke, viblir sinte og frustrerte. Alt for mye og helt feil. Vi løser konflikter med mye krangling ogroping og er ordentlige sinte begge to. Det ser jeg at vi trenger hjelp til. Tapet av faren ermer enn jeg klarer å hjelpe med for jeg trenger nok hjelp selv også. Det er vanskelig åtakle dette med sorg, og vanskeligere enn jeg trodde. Kanskje BUP kan komme inne i bildeteller helsesøster eller noen?123