Barn og unge som pårørende ved kreft - Senter for Krisepsykologi

De litt eldre barna opplevde i større grad mer ”rasjonell” generalisert angst. Dette kunne væreredsel for egen fremtid, og redsel for ikke å klare seg hvis den syke kom til å dø. Samtligeinformanter formidlet dessuten redsel for selv å få kreft. Denne redselen kunne sitte dypt, og flerefortalte at de hadde vært på ulike utredninger på sykehus på grunn av kroppslige smerter.Noen av de unge var redde for det de kunne komme til å oppleve gjennom sykdomsforløpet. Flerehadde erfart at den syke fikk illebefinnende, eller fikk forverring av sykdommen mensungdommene var tilstede. Dette var vanskelig og traumatisk å være vitne til. En av de eldsteungdommene, som var alene med sin kreftsyke far da den ene lungen hans punkterte, opplevdedette slik:…det var veldig tøft. Det var veldig tøft å se sin pappa så svak og at han gråt. Han ba megpuste for ham hvis han sluttet å puste. Det var tøft å høre sin egen far si at jeg måtte pustefor ham. Men samtidig var det godt å vite at jeg kunne gjøre noe.3.1.6 Noen rapporterte lite angst og redselSelv om de aller fleste informantene beskrev redsel og angst i ulike former, hevdet enkelte at deikke var redde. En av de unge som fikk inngående informasjon om fars sykdom og prognose,opplevde at han ikke var redd underveis, heller ikke for at far skulle dø. Han var sikker på at farskulle vinne over kreften. Han fortalte at han hadde tenkt mye på dette i ettertid, og synes det varrart at han ikke var mer redd for å miste sin far. Han hadde et veldig sterkt fokus på at kreften varen fase, og at familien skulle komme seg gjennom denne fasen. Disse tankene bar han med seg helttil far faktisk døde. Da far vendte hjem for å dø hjemme, trodde sønnen at han kom hjem for åhvile og for å komme seg. Han forstod ikke at far kom hjem fordi han ønsket å dø hjemme. Selvom denne informanten fortalte at han ikke husket at han var redd eller trist i sykdomsperioden,fortalte han at han var bekymret etter hvert som sykdommen utviklet seg, og at sykdommen ogdødsfallet virket sterkt inn på livet hans:Det er merkelig å tenke tilbake på, jeg husker ikke at jeg var redd eller veldig bekymretfordi han var syk, det synes jeg er litt merkelig da. Jeg var ikke så mye trist. Jeg brettet opparmene på en måte… Selv om vi pratet om at dette var en ganske farlig sykdom så var detsnakk om alle som ble friske. Vi hadde mer fokus på muligheten til å bli frisk og hva somskulle skje fremover enn på sykdommen.39