13.07.2015 Views

Barn og unge som pårørende ved kreft - Senter for Krisepsykologi

Barn og unge som pårørende ved kreft - Senter for Krisepsykologi

Barn og unge som pårørende ved kreft - Senter for Krisepsykologi

SHOW MORE
SHOW LESS

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.

elasjoner <strong>og</strong> roller i familien <strong>og</strong> i <strong>for</strong>hold til omgivelsene. Tiden etter dødsfallet bar således pregav endringer <strong>for</strong> de <strong>unge</strong> <strong>og</strong> mye å <strong>for</strong>holde seg til. Mange <strong>unge</strong> opplevde at de ble nødt til åreorganisere seg i livet, <strong>og</strong> at dette tok tid <strong>og</strong> <strong>kreft</strong>er sammen med sorg <strong>og</strong> savn over tapet av en<strong>for</strong>elder. Parallelt kunne de <strong>og</strong>så kjenne på lettelse over at angst <strong>og</strong> usikkerhet slapp taket.3.3.1 Verdifullt å delta i ritualeneDet var viktig både <strong>for</strong> barn <strong>og</strong> <strong>unge</strong> å få delta i ritualene rundt dødsfall <strong>og</strong> begravelse, <strong>for</strong>utsatt avat de følte seg inkludert <strong>og</strong> beskyttet, <strong>og</strong> ivaretatt <strong>og</strong> <strong>for</strong>klart. De syntes var godt å få være med åplanlegge begravelsen, enten sammen med den syke, eller med den etterlatte familien. Deopplevde at de var en del av en felles sorg, selv om begravelsen var trist <strong>og</strong> barna opplevde etfølelsesmessig kaos. De var ikke alene om å være triste, det var naturlig å være i sorg, <strong>og</strong> sorgenkunne deles med andre. En 17-åring <strong>som</strong> var svært aktiv rundt ritualene beskrev sin deltakelse slik:Det var veldig viktig <strong>for</strong> meg at jeg skulle delta på alt <strong>som</strong> skjedde. Samtidig så skrev jegen del. Jeg bestemte meg jo... pappa var en taler, <strong>og</strong> jeg ville si noe <strong>og</strong> det var godt <strong>og</strong> sinoe i begravelsen. Jeg trodde det var verre enn det var. Vi lagde lysbilder til minnestunden,skannet <strong>og</strong> ordnet mye med bilder <strong>og</strong> sånn.Noen av de minste barna <strong>som</strong> deltok uten nødvendig omsorg <strong>og</strong> ivaretakelse, <strong>for</strong>talte om mareritt iettertid <strong>og</strong> at dødshendelsen ikke slapp taket, eller om overdreven opptatthet av døden.Imidlertid syntes de aller fleste in<strong>for</strong>mantene at det var godt å minnes begravelsen. De var opptattav hvor full kirken var, alle blomstene de fikk, at lærerne <strong>og</strong> klassekameratene var der, <strong>og</strong> hvormange <strong>som</strong> brydde seg om familien <strong>og</strong> avdøde. <strong>Barn</strong> <strong>som</strong> hadde noe avstand i tid, beskrev <strong>og</strong>såhvordan den umiddelbare omsorgen gradvis hadde minsket etter begravelsen. Det tok ikke lang tidetter at blomstene hadde visnet før de følte seg alene <strong>og</strong> overlatt til seg selv med sorgen. Dette bleopplevd <strong>som</strong> vanskelig, spesielt <strong>for</strong>di de opplevde at omgivelsene <strong>for</strong>ventet at de så hurtig skulle”komme seg videre”.3.3.2 Ut<strong>for</strong>dringer i familienFamilien møtte mange ut<strong>for</strong>dringer etter <strong>for</strong>elderens død. I tillegg til at den døde <strong>for</strong>elderenmanglet <strong>ved</strong> middagsbordet, ikke lengre kunne hente <strong>og</strong> bringe til trening, eller bare var til stede,skulle familiemedlemmene skape ny platt<strong>for</strong>m i tilværelsen, sammen <strong>og</strong> hver <strong>for</strong> seg. I tillegg54

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!