Barn og unge som pårørende ved kreft - Senter for Krisepsykologi
Barn og unge som pårørende ved kreft - Senter for Krisepsykologi
Barn og unge som pårørende ved kreft - Senter for Krisepsykologi
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
elasjoner <strong>og</strong> roller i familien <strong>og</strong> i <strong>for</strong>hold til omgivelsene. Tiden etter dødsfallet bar således pregav endringer <strong>for</strong> de <strong>unge</strong> <strong>og</strong> mye å <strong>for</strong>holde seg til. Mange <strong>unge</strong> opplevde at de ble nødt til åreorganisere seg i livet, <strong>og</strong> at dette tok tid <strong>og</strong> <strong>kreft</strong>er sammen med sorg <strong>og</strong> savn over tapet av en<strong>for</strong>elder. Parallelt kunne de <strong>og</strong>så kjenne på lettelse over at angst <strong>og</strong> usikkerhet slapp taket.3.3.1 Verdifullt å delta i ritualeneDet var viktig både <strong>for</strong> barn <strong>og</strong> <strong>unge</strong> å få delta i ritualene rundt dødsfall <strong>og</strong> begravelse, <strong>for</strong>utsatt avat de følte seg inkludert <strong>og</strong> beskyttet, <strong>og</strong> ivaretatt <strong>og</strong> <strong>for</strong>klart. De syntes var godt å få være med åplanlegge begravelsen, enten sammen med den syke, eller med den etterlatte familien. Deopplevde at de var en del av en felles sorg, selv om begravelsen var trist <strong>og</strong> barna opplevde etfølelsesmessig kaos. De var ikke alene om å være triste, det var naturlig å være i sorg, <strong>og</strong> sorgenkunne deles med andre. En 17-åring <strong>som</strong> var svært aktiv rundt ritualene beskrev sin deltakelse slik:Det var veldig viktig <strong>for</strong> meg at jeg skulle delta på alt <strong>som</strong> skjedde. Samtidig så skrev jegen del. Jeg bestemte meg jo... pappa var en taler, <strong>og</strong> jeg ville si noe <strong>og</strong> det var godt <strong>og</strong> sinoe i begravelsen. Jeg trodde det var verre enn det var. Vi lagde lysbilder til minnestunden,skannet <strong>og</strong> ordnet mye med bilder <strong>og</strong> sånn.Noen av de minste barna <strong>som</strong> deltok uten nødvendig omsorg <strong>og</strong> ivaretakelse, <strong>for</strong>talte om mareritt iettertid <strong>og</strong> at dødshendelsen ikke slapp taket, eller om overdreven opptatthet av døden.Imidlertid syntes de aller fleste in<strong>for</strong>mantene at det var godt å minnes begravelsen. De var opptattav hvor full kirken var, alle blomstene de fikk, at lærerne <strong>og</strong> klassekameratene var der, <strong>og</strong> hvormange <strong>som</strong> brydde seg om familien <strong>og</strong> avdøde. <strong>Barn</strong> <strong>som</strong> hadde noe avstand i tid, beskrev <strong>og</strong>såhvordan den umiddelbare omsorgen gradvis hadde minsket etter begravelsen. Det tok ikke lang tidetter at blomstene hadde visnet før de følte seg alene <strong>og</strong> overlatt til seg selv med sorgen. Dette bleopplevd <strong>som</strong> vanskelig, spesielt <strong>for</strong>di de opplevde at omgivelsene <strong>for</strong>ventet at de så hurtig skulle”komme seg videre”.3.3.2 Ut<strong>for</strong>dringer i familienFamilien møtte mange ut<strong>for</strong>dringer etter <strong>for</strong>elderens død. I tillegg til at den døde <strong>for</strong>elderenmanglet <strong>ved</strong> middagsbordet, ikke lengre kunne hente <strong>og</strong> bringe til trening, eller bare var til stede,skulle familiemedlemmene skape ny platt<strong>for</strong>m i tilværelsen, sammen <strong>og</strong> hver <strong>for</strong> seg. I tillegg54