Barn og unge som pårørende ved kreft - Senter for Krisepsykologi

ammede som var betydningsfullt. Selv om enkelte også opplevde det som tungt og til delsbelastende å møte så mange andre barn og unge i en vanskelig livssituasjon, oversteg de positivesidene det negative, jf. en far som ble intervjuet like etter oppholdet:Jeg hadde tenkt å snu på veien ned.. Jeg er glad for at jeg ikke gjorde det da. Guttungen vilikke hjem igjen nå. Det har vært flott. Kjempefint… Det har vært flott å treffe folk i sammesituasjon.7.3.2 Foreldres tanker om et optimalt hjelpetilbudSpørsmålet ”Hvordan synes du hjelpetilbudet burde være for mennesker i en tilsvarende situasjonsom din?” ble besvart med kvalitative utsagn fra nesten samtlige av de voksne (N = 82, 87 %). Påtvers av gruppene var det stor samstemmighet der foreldrene beskrev hvilken hjelp de trengte for åivareta seg selv, barna og hele familiesystemet. Selv om en del informanter var tilfredse med delerav den faglige hjelpen (se tabell 22), pekte de på sider ved organisering og innhold som burdebedres. De mente offentlig hjelpeapparat burde kjenne ansvar for at kreftdiagnosen ikke skulleoppleves slik denne pårørende moren erfarte det:Etter diagnosen følte jeg at vi ble satt i en båt på åpent hav uten årer.• Automatisk og rutinisert hjelpForeldre ber om at hjelpen tilbys dem gjennom et automatisk og rutinisert tilbud. Hjelperne måvære på tilbudssiden og ta kontakt, fordi man selv mangler energi og/eller fordi man ikke vet hvasom fins av tilbud eller hva man trenger. Man må slippe å lete i ”jungelen av tilbud”. Detfremheves at det er behov for samme type tenkning som hjelpen som ytes ved alvorlige ulykker ogkatastrofer, og at det er behov for ”tvungen”, ”obligatorisk”, eller ”automatisk” hjelp når familienrammes av kreft.Hjelp bør være rutinisert, ettersom selv den mest ressurssterke slites ned og vil til slutt ikke klare åstå på for å få nødvendig hjelp. Noen foreldre fremhevet at et kriseteam burde komme når man bliralvorlig syk, og spesielt der det er små barn. Mange har ikke familier eller andre som kan hjelpe.Det bør ikke være tilfeldig om man får oppfølging, avhengig av om man har et godt nettverk til åhjelpe seg eller ikke. Et paradoks er jo dessverre også at de som kanskje trenger hjelpen mest, ogsåer mest slitne og minst i stand til å be om det. Når diagnose er stilt, må behov for hjelp kartlegges134