Barn og unge som pårørende ved kreft - Senter for Krisepsykologi

ettertid. Andre ble bitre på den gjenlevende forelderen, noe som kunne skape avstand mellom demi sorgen. De følte seg sviktet og ekskludert, særlig når de forstod at den friske forelderen haddevært klar over at den syke skulle dø. Noen av disse fikk en tyngre sorg enn de som forstod atforelderen skulle dø. Fire ungdommer, som trodde at forelderen kom hjem for å bli frisk, mens deegentlig kom hjem for å dø, var bitre og triste og hadde vanskelige tanker rundt dette. De fikk ikkesnakket om det de hadde behov for før forelderen døde og dødsfallet ble et sjokk, jf. en 17-åring:Han kom hjem. Vi innredet et rom til ham i kjelleren… selv om han var sliten og trøtt… Jegtenkte ikke på at han skulle dø… Vi lot ham være i fred for å hvile. Vi ville egentlig pratemed han. Det kom som et sjokk. Vi trodde han kom hjem for å hvile ut, ingen trodde hanskulle dø så fort. Jeg hadde ikke tenkt på at dette var siste fase.Mens mange opplevde det som vanskelig at de ikke fikk informasjon eller ble ordentlig forberedtpå når den syke skulle dø, tenkte noen i ettertid at kanskje det var like greit at de ikke visste noe,fordi det ville ha forlenget smerten.De som fikk tid til forberedelse og avskjed opplevde dette som positivt. Noen familier torde å taselv de yngste barna med på detaljplanlegging av ritualene etter død, jf. en ung jente:Så vi planla litt forskjellig, og den dagen hun lå på sofaen og nesten var død da lå vi oghørte på alle begravelsessangene hun ville ha. Vi valgte ut to sanger, eller hun valgte det,og farge på kisten.En ungdom fortalte at hun visste når faren kom til å dø, på tross av at sykdommen nærmest vartabu i familien. Selv om informanten hadde fått lite informasjon og det hadde vært snakket lite omsykdommen, hadde hun forstått og tatt innover seg at dødsøyeblikket nærmet seg og hun kunneforberede seg på at forelderen skulle dø.En annen ungdom snakket mye om døden med sin døende mor, og familien planla begravelsensammen. Moren var også med og bestemte sanger og hvordan hun ville ta avskjed med familie ogvenner. Ungdommen opplevde dette som veldig godt, spesielt i ettertid. Gjennom samtaleneformidlet mor hvor sterkt hun ønsket å fortsette å leve sammen med datteren, at hun brydde segveldig om henne og at hun ikke ville forlate datteren. Dette ble en stor trøst i sorgen etter morensdød.52