Barn og unge som pårørende ved kreft - Senter for Krisepsykologi

opplever at en forelder blir kreftsyk/dør blir i stand til å ”skape mening i det meningsløse”, er avstor betydning for dem på kort og lang sikt.For at foreldres omsorg skal dekke barnas behov ved kreft i familien, vil tilstrekkeligomsorgskompetanse derfor handle om å klare å informere og kommunisere med barna gjennomkreftsykdommen og sykdomsforløpet, og eventuelt dødsfallet. Videre vil måten barn og foreldretidligere har kommunisert om vanskelige ting spille inn i forhold til hvordan de vil klare åkommunisere om det aller vanskeligste når kreften rammer. Styrken i egne og barnas reaksjoner erdessuten nye og uvante og til dels skremmende. Omsorgskompetansen vil med andre ord ogsåavhenge av foreldres livskompetanse, kunnskap og personlige ressurser, og til evnen til å inngå iomsorgsrelasjoner. Forskning viser at foreldre som ikke får støtte og hjelp til å løse dette, oppleverbetydelig økt stress i situasjonen (Elmberger et al., 2000).I tråd med tidligere brukerstudier rundt hjelp til kriserammede etterlyser studiens foreldre ogsåførst og fremst hjelp fra psykolog eller psykiater. Det var således like mange foreldre i dennestudien som i Omsorgstudien fra 1997, der foreldre som hadde mistet barn ved selvmord, ulykkereller plutselig barnedød, som savnet psykologisk hjelp (32 %). Det ser med andre ord ut til attilbud om psykologisk/psykiatrisk hjelp oppleves nødvendig i større skala enn det som tilbys –både til syke, etterlatte og pårørende (Dyregrov et al., 2000).Det er relativt få som savner hjelp fra Kreftforeningen, antakelig fordi slik hjelp er godt dekket.Likevel skal vi merke oss at vel en fjerdedel av de som er pårørende har savnet slik hjelp. Medtanke på den økte belastningen de oftest får på grunn av overtakelse av den sykesrolle/forpliktelser i familien (Northouse, 1994), burde denne gruppen oftere tilbys kontakt fraKreftforeningen. Ettersom behandling av kreft i økende grad foretas poliklinisk og antall dagerpasienter oppholder seg på sykehus blir færre, blir også Kreftforeningens tilbud stadig viktigere.Det er verdt å merke seg at voksne etterlatte oftere rapporterer at kreftsykepleier gir støttesamtalerog informasjon til deres barn, enn det de syke og pårørende gjør. Likevel opplever alle gruppenebehov for å sette økt fokus på å hjelpe barna i familien, og spesielt når sykdommen går over tid.Familiene er imidlertid svært klare på at hjelpen må gis på den enkelte families og barns premisser.For eksempel vil noen selv ønske (og orke) å informere skole om situasjonen, mens andre kanønske seg hjelp eks. fra kreftsykepleier til dette.157