Barn og unge som pårørende ved kreft - Senter for Krisepsykologi

Med kreftsykdommen, og trusselen om død, ble tryggheten og stabiliteten i livet borte. Dennefølelsen var noe de unge levde med over tid. I tillegg opplevde de utrygghet rundt egen fremtid.Denne bekymringen startet for mange da diagnosen ble gitt familien. De bekymret seg for ensituasjon som kunne inntreffe, men samtidig var det en mulighet for at den syke kunne bli frisk.Disse tankene og bekymringene bar også mange i stor grad alene, jf. denne 19-åringen:Jeg gikk med tristhet og trøtthet. Ekstremt trøtt og sliten. Det var en redsel og tristhet somikke går vekk. Når man er med venner og på kino så går ikke denne sorgen vekk på enmåte. Det hjelper ikke å gjøre noe annet.3.1.9 Pendling mellom håp og fortvilelseEt annet viktig punkt som ble fremhevet som belastende, var det faktum at en kreftdiagnose i storgrad er preget av oppturer og nedturer. For familien innebar dette en veksling mellom godeperioder preget av mye håp og optimisme, og tilbakefall med tap av håp og voldsomme nedturer.Barna hadde hele tiden et sterkt håp om at alt skulle gå bra, og at den syke skulle bli frisk. Flere avforeldrene fikk tilbakefall av sykdommen etter en periode som friskmeldt, og de unge som fikkslike beskjeder, reagerte naturlig nok svært tungt på dette. Vekslingen mellom fortvilelse og håp,og friske og syke perioder, ble opplevd som slitsomt og vanskelig. For mange var disseemosjonelle oppturene og nedturene vanskeligere enn sykdommen i seg selv.Flere av ungdommene fortalte likevel at de under ”friske perioder” hadde en helt vanlig hverdag,samtidig som det var vanskelig å stole helt på at kreften var over. Kreften lå der som enoverhengende trussel, og hver gang forelderen skulle til kontroll, kom redselen tilbake til svaret fraprøvene forelå.Ungdommene opplevde at det var krevende å bygge opp håpet på nytt, og at tilbakefall forsterketderes vansker. De friske periodene ga et større håp hos de unge og deres foreldre, og nedturen vedtilbakefall kunne dermed føles som et enda sterkere slag. Mange opplevde også at nye residiv førtedem ett skritt nærmere den fatale utgangen. Tilliten til at det skulle gå bra ble gradvis svekket, ogofte også tilliten til om foreldrene snakket sant, jf. denne 17-åringen:De sa det skulle gå bra. Det gjorde ikke det. Det var vanskelig å forholde seg til. Jeg stoltejo på det de sa, men det stemte ikke.41