Barn og unge som pårørende ved kreft - Senter for Krisepsykologi

understreker betydningen av likemannsstøtte generelt og at fagfolk arrangerer og leder slikegrupper (Dyregrov et al., 2000; Feigelman et al., 2008; Ranheim, 2009).I forhold til tidligere norsk forskning omkring psykososial hjelp fra fagfolk i forbindelse meddødsfall er det relativt mange som opplever å bli kontaktet eller hjulpet i kontakt med hjelperne.Dette er svært positivt ettersom kriserammede nettopp etterspør hjelp til å komme i kontakt medhjelperne, fordi de selv ofte ikke har energi til å lete dette frem selv (Dyregrov, 2003; Dyregrov etal., 2000; Dyregrov & Dyregrov, 2008; Turner et al., 2007; Wilson & Clark, 2005). Igjen viserimidlertid funnene at det er de etterlatte som kommer best ut, ved at de oftest blir kontaktet og harfagfolk på hjemmebesøk. At en del voksne selv ikke tar kontakt og ber om hjelpen som de ønskerog vet at finnes, er helt i tråd med funn fra andre kriserammede populasjoner. Årsakene til detteligger i det de beskriver som ”energiløshet” og som blant annet kan kobles til den relativt høyeforekomsten av depressive plager. Videre vet sjelden kriserammede hva de trenger eller hvem deskal kontakte, og ofte er det rett og slett er for sårt og vondt å forholde seg til (Dyregrov, 2003;Turner et al., 2007).Oppsummert ser man at mange familier er i kontakt med fagfolk og det er mange positive tegn iforhold til den psykososiale hjelpen. Men det er også tegn på at den psykososiale hjelpen tilkreftfamilier synes å mangle en helhetlig og konsekvent utforming for å gi tilpasset og kompetenthjelp til barna og deres foreldre. Dette tydeliggjøres når foreldre oppsummerer hva de savner avstøtte, og de ber om hjelp til å styrke omsorgskapasiteten for å fylle sine omsorgsroller.8.6 Foreldre ber om hjelp til å styrke omsorgskapasitetenNår kreft rammer en familie snus verden på hodet, og for familiemedlemmene representerer detteen livskrise som dominerer hverdagen i lang tid. Vanlige normer for samhandling utfordresettersom svært få har vært gjennom liknende situasjoner før kreftsykdommen rammer.Medlemmene av familien må inngå i nye og uvanlige former for samhandling. Både foreldre ogbarn, og nettverkene deres mangler ”autopiloten” for samhandling. Manglende overskudd ogenergi setter begrensninger for yteevnen og mange har mer enn nok med å mestre det mestnødvendig i hverdagen. Også samspillet med nettverket blir omdefinert med ny rolleutforming(Dyregrov & Dyregrov, 2007). Det kan være uvant og vanskelig å be om hjelp eller bli tilbudthjelp. Å motta hjelp og støtte fra andre er ikke uproblematisk, fordi mange har forestillinger om atde helst bør greie seg selv. I tillegg til endringer i samspill med sitt sosiale nettverk, skal både den155