Barn og unge som pårørende ved kreft - Senter for Krisepsykologi

og formidlet at dette ikke skulle snakkes så mye om. Det var ikke vits i å problematisere ellertenke for mye på dette, og noen unge opplevde at det var et slags tabu å snakke om.Det var vanskelig for ungdommene at de ikke fikk realistisk informasjon. Uvitenheten ogusikkerheten var vanskelig å takle. En ung gutt fortalte at barna i familien ikke forstod at farenskulle dø, og at de i ettertid hadde vanskeligheter med å være så lite forberedt, jf.:Det var vanskelig. Det var litt sånn at jeg ikke skjønte alvoret når de sa så lite. De sa joogså at det ikke var så alvorlig. Det hørtes jo så greit ut. De sa at alt skulle gå greit. Jegtrodde på det hele tiden…Følelsen av å leve på ”usanne premisser” ble spesielt fremhevet av unge som levde med kreftsykeforeldre. De opplevde at samspillet innad i familien ofte ble basert på forstillelse og ikke reellefølelser. De unge selv begynte å late som ting var ok, de skjulte hvordan de egentlig hadde det oghva de slet med. Mange opplevde at foreldrene gjorde det samme. I hvilken grad dette skjedde, så inoen grad ut til å henge sammen med familiens samhandling før sykdommen rammet. Én avungdommene uttrykte det på følgende måte:Alle bare later som, later som ting er ok når det ikke er det. Det er helt jævlig. Pappa latersom han ikke bryr seg, men han bryr seg.Noen familier snakket ikke om kreften med mindre det var optimistisk fokusert. Når synet påsykdommen og muligheten til å overleve den ikke ble formidlet adekvat, var det vanskelig forbarna å forstå sykdomsbildet adekvat. I slike familier blokkerte foreldres fokus på det som varpositivt for kommunikasjon om det som var vanskelig, jf. denne 17-åringen:Det var ikke så godt å snakke med mamma om det heller. Jeg trodde på mirakler, detgjorde ikke hun…Foreldres behov for å normalisere hverdagen, eller å la være å fokusere på kreften, påvirkethvordan ungdommene kommuniserte utad. En av informantene fortalte at den syke forelderenikke ville snakke om sykdommen, mens den andre forelderen var uenig. Sistnevnte snakket derformed datteren bak den syke forelderens rygg. Denne ugreie familiekommunikasjonen førte til atden unge valgte å søke mot venner og skrev ned sine tanker i dagbok. Andre ungdommer som ikkekunne kommunisere om kreften hjemme fortalte ikke til noen hva slags situasjon de haddehjemme, verken venner, skole eller noen andre, jf. denne unge gutten:Jeg snakket ikke med noen om det. De ville ikke at vi skulle fortelle så mange om det.36