Barn og unge som pårørende ved kreft - Senter for Krisepsykologi

arnas psykososiale helse også på sikt (Gudbergsson & Fosså, 2002; Ryel, 2005). Mosher ogDanoff (2005) påpeker at den positive veksten (posttraumatic growth) som svært mangemennesker på sikt opplever etter kritiske hendelser er understudert i denne sammenheng. En nystudie fra England hevder dessuten at barn som mister en forelder ved kreft i større grad burde sesav hjelpeapparatet i forhold til sine støttebehov (Fearnley, 2010). For å ivareta barnas behov i denvanskelige situasjonen trengs det derfor støtte til barna i form av: informasjon, hjelp til å forstå ogforutse utfallet av sykdommen, styrking av fysisk kapasitet og mestringsevne, og problemfokusertehjelpetiltak (Lewis, 1990).Behovet for et utvidet og helhetlig perspektiv på barn og unge som pårørende ved kreft støttes aven litteraturgjennomgang (av kvantitative studier) på feltet (Osborn, 2007). Studiene har undersøkthvordan tidlige stadier av diagnostisert kreft hos foreldre påvirker barnas psykososiale fungering.Det konkluderes med at det er særlig økt risiko for internaliseringsproblemer, som angst ogdepresjon. Som i mange andre studier ser en forskjell på hva foreldre observerer og hva barna selvrapporterer. Barna, og særlig ungdommene (11-18 år), rapporterer mer angst og depresjon ennderes foreldre rapporterer at de sliter med. Videre konkluderes det med at det ikke ser ut som omforeldrenes medisinske tilstand eller behandling har avgjørende betydning for barnas psykososialefungering. Dette harmonerer med hva som finnes etter ulykker; skadeomfang predikerer i litengrad mental fungering over tid, slik psykologiske variabler gjør det (Tøien et al., 2010). Hvordanfamilien kommuniserer om sykdommen og hvilken mulighet barna har for å utrykke sine tankerog følelser, og depresjon hos mor eller far ser ut til å ha større betydning. Forskerne anbefalerderfor mer forskning nettopp på hvordan eventuell redusert foreldrekapasitet og fungering iforbindelse med kreftsykdom påvirker barnas psykososiale fungering. Det anbefales og at det seespå andre variabler som barnas mulighet til å treffe andre i samme situasjon, hvordan lærerneforholder seg, og barnas forhold til andre familiemedlemmer og omgivelser forøvrig (Osborn,2007).1.3 Norsk kompetanseutvikling – i tråd med satsningsområderGeneralsekretær i Kreftforeningen, Anne Lise Ryel, fremhevet i 2005 at foreldre som har sykebarn blir vesentlig bedre ivaretatt gjennom oppfølging, informasjon og støtte av helsevesenet ennbarn som lever med kreftsyke omsorgspersoner. Ryel mente at dette misforholdet har sammenhengmed manglende rutiner i helsetjenesten for å fange opp barnas behov for hjelp, og at man derfortrenger økt fokus på deres reaksjoner og behov for støtte (Ryel, 2005). I tråd med dette har17