Barn og unge som pårørende ved kreft - Senter for Krisepsykologi

Jeg snakket veldig mye med mamma om døden. Da var mamma veldig trist. Jeg orket åhøre på det. Læreren min sier at jeg er tøff som tørr mye. Sitte og prate om døden. Det erdet mange i klassen som ikke tørr. Jeg er den eneste i klassen som tørr å prate om døden,og som er tøff med døden og sånn ….Også barn som hadde relativt god kommunikasjon om kreftsykdommen, opplevde at var det lettereå snakke om noen tema enn andre. Det kunne være enklere å snakke om hva som skulle skjefremover, og hvordan familien skulle takle de neste fasene av sykdommen, enn å snakke om hvasom skjedde med den enkelte, hvilke tanker man gjorde seg og hvordan dette påvirketfamiliemedlemmet. En del ungdommer synes det generelt var tungt å få satt ord på de ulikevanskelighetene de stod oppe i når mor eller far var alvorlig syk.Tross gode samtaler, var det derfor mye både de yngste og eldste barna holdt for seg selv av egnereaksjoner og redsler. Spesielt tanker om å miste den syke kom om kvelden før de skulle sove.Barna fortalte at grunnen til at de ikke snakket om dette, var fordi de var redde for ikke å bliforstått, og fordi de ikke vil belaste sine foreldre ytterligere. De unngikk å ta opp det allervanskeligste, fordi de var redde for å gjøre foreldrene tristere enn de i utgangspunktet var, jf. denne10-åringen:… Når jeg gråter er jeg mest alene. Forteller det ikke til noen. Jeg er veldig redd for ågjøre mamma mer trist. Det var sånn da pappa var syk også. Det var så vanskelig å snakkeom tingene, at jeg var redd og sånn. Vet ikke helt hvorfor. De sa heller aldri til meg at devar redde. Det har vært vanskelig alt sammen.3.1.3 Den mangelfulle kommunikasjonenSom vist over fikk barna noe informasjon om sykdommen etter at foreldrenes kreftdiagnose varstilt. Men det varierte hva slags type informasjon de fikk, av hvem, hvor mye og hvor realistisk, ogikke minst kontinuiteten i den. Flertallet av barna opplevde vansker og utfordringer ikommunikasjonen med foreldrene, og pårørendegruppen beskrev større vansker etterlattegruppen.Flere av ungdommene opplevde at foreldrene syntes det var vanskelig å snakke med dem omsituasjonen. De opplevde mangelfull forståelse fra foreldrene, at de ble lite sett, eller at de fikkkritikk fra foreldrene fordi de ikke klarte å snakke med dem.Noen av informantene opplevde at foreldrene ga informasjon, men at denne var mangelfull ogurealistisk. På en måte ble sykdommen bagatellisert. Foreldrene fokuserte på at dette skulle gå bra,35