Barn og unge som pårørende ved kreft - Senter for Krisepsykologi

Barna forteller at de i varierende grad fikk informasjon om diagnosen fra foreldrene sine. De somhadde behov for mer informasjon enn den de fikk vite, søkte på Internett for å prøve å forstå meromkring hvor farlig sykdommen var. Som denne 12-åringen er det mange barn og ungdommersom forbinder kreft med død:Jeg tenkte aller først at han kom til å dø. Kreft er død.Når de første tankene som kom opp var død, og forelderen så frisk ut, var det en situasjon somkrevde tid å ta innover seg. Spesielt for de minste var dette vanskelig å forstå fordi sykdommenikke synes fysisk. Tryggheten ble borte, og kreftdiagnosen ga mye usikkerhet og nye tanker hosbarna. Usikkerheten de opplevde gjaldt selve sykdommen, behandlingen og i forhold til barnasegen fremtid. Tanker som ”hva skjer med meg hvis mor/far dør”, og tanker rundt alt den syke ikkeskulle få oppleve, blandet seg med usikkerheten. Selv små barn hadde slike tanker, jf. denne 11-åringen:Det var så uventet, og jeg visste så lite om kreft. Jeg fikk masse følelser rundt dette atpappa kanskje aldri ville se at jeg fikk barn og han barnebarn. At han ikke fikk se at jeg bleutdannet og sånn. Alle framtidstankene og drømmene.Mens mange fikk sterke reaksjoner da de fikk vite om kreftsykdommen, uttrykte andre at de nestenikke hadde reaksjoner. Spesielt en del av de som var under 12 år ved diagnosetidspunktet,opplevde at det var vanskelig å se rekkevidden av beskjeden. De opplevde gradvis endringeneinnad i familien i forhold til roller og fravær fra den syke, men de forstod ikke helt grunnen til det.Tre av de yngste barna fortalte at de ikke fikk noen reaksjoner med en gang. De visste ikke hvakreft var, og hadde ikke hørt så mye om det. Derfor var det vanskelig å forstå hva foreldreneformidlet til dem, bortsett fra opplevelsen av alvor. De ble ikke bekymret, og de tenkte ikke mer pådet etter at de fikk informasjon, fordi forelderen så jo så frisk ut jf. en 11-åring:… Da fortalte han at han hadde fått kreft. Men jeg fikk ingen reaksjon. Det var bare et ordsom jeg ikke hadde noe forhold til. Fikk ingen reaksjon. Jeg sa ingen ting. Jeg følte ingenting. Etter hvert merket jeg at jeg ikke fikk til noe på skolen. Jeg var aldri glad lenger.Gjennom intervjuene uttrykte både eldre og yngre barn at det så raskt som mulig ville være riktig åbli informert og forklart en forelders kreftdiagnose. Dette gjaldt både de som hadde, og ikkehadde, fått slik informasjon, jf. denne jenta:33