"Man kan jo ikke si chill'an bæstemor" - Munin - Universitetet i Tromsø

Kapittel 6: Analyse av fire spr˚aklige variabler i lys av sosiolingvistisk teori
lektale trekkene. For disse informantene kan dette betegnes som markør 18 for
dialekten i Lyngen, med varianten [æi] som den mest lokale eller tradisjonelle
formen. Et annet eksempel p˚a hvordan uttalen [æi] oppfattes, er Marianne
som sier “typisk e jo førr eksæmpel at gamlinga sir hæim og tæip”. Dette
skiller seg imidlertid fra det Christiansen (1960) rapporterer fra Lyngen. Som
nevnt i punkt 5.2.3 har hun ikke registrert variasjon i uttalen av denne difton-
gen, men kun formen [ei]. Kun Pedersen (1988:122) nevner variasjonen i bruk
av diftongen spesielt. Ellers finnes to m˚alføreprøver (Jahr og Skare (1996:58)
og Pedersen (2000:23)) som viser at deres eldre informanter bruker varian-
tene [ei] og [æi] om hverandre n˚ar de snakker. Det er likevel problematisk ˚a
snakke om at [æi] er en mer tradisjonell form enn [ei] siden tidligere studier
av nordtromsm˚al viser at begge disse formene er representerte i dialektene
i omr˚adet (Jahr og Skare 1996 og Pedersen 1988, 2000). Siden Pedersens
(2000a) informant er født allerede i 1894, tyder dette p˚a at variasjonen mel-
lom [ei] og [æi] har funnes i omr˚adet i lang tid. Dette gjør det komplisert ˚a
snakke om tradisjonalitet n˚ar det gjelder dette spr˚aktrekket. P˚a den ene sida
har man rapporter fra faglitteraturen som viser at begge varianter har vært
representerte i talem˚alet i lang tid, p˚a den andre siden informantenes egen
oppfatning av hva som er mest typisk for deres hjemlige dialekt.
6.4.1 Oppsummering av tabellene
Tabell 6.10 viser b˚ade absolutt frekvens og relativ frekvens av de to diftong-
variantene slik de er registrerte for alle informanter. Av de absolutte frekven-
sene ser vi at enkelte av informantene har f˚a spr˚aklige belegg for variabelen.
Dette gjelder blant annet Stine og Marius, som kun brukte diftongen /ei/
henholdsvis ˚atte og tolv ganger i løpet av intervjuet. Siden de er entydige i
sin bruk av variabelen, er det likevel sannsynlig at tallene er representative
for spr˚akbruken deres.
Diftongen /ei/ foran /d/ var det kun mulig ˚a registrere i stedsnavnene
bruker betegnelsen brei i motsetning til fin n˚ar det gjelder spr˚akbruk.
18 Se punkt 5.1 om markerthet/salience.
96