"Man kan jo ikke si chill'an bæstemor" - Munin - Universitetet i Tromsø

Kapittel 4: Metode
4.9 Fra tale til tegn. Transkripsjon som spei-
ling av uttalen
I de sekvensene der jeg av en eller annen grunn ønsker ˚a sitere informan-
tene, vil jeg benytte meg av lydskrifttegnene i IPA (International Phonetic
Alphabet). Dette er likevel ikke uproblematisk ettersom tegn aldri helt kan
avspeile nøyaktig hvordan informantene snakker. Det mest problematiske i
denne transaksjonen er at “man aldri vil f˚a en fullstendig gjengivelse av
det talte spr˚aket i nedskrevet form. I forbindelse med en transkripsjon vil
det ogs˚a foreg˚a en tolkning av talen. Den skriftlige transkripsjonen vil derfor
være et produkt som er preget av den som har utført den” (Holland 2001:89).
I overføringa fra tale til tegn via en b˚andopptaker ligger det med andre ord
flere faktorer som er med p˚a ˚a gjøre at en transkripsjon vanskelig kan bli helt
nøyaktig. P˚a den ene siden har man tolkningen av materialet fra b˚andet,
det neste er tolkerens evne til ˚a velge passende lydskrifttegn til ˚a gjengi det
han/hun har hørt.
I den direkte registreringa av dialektale trekk har jeg forsøkt ˚a gjengi
uttalen s˚a korrekt som mulig. Dette blir dokumentert i tabeller. De nøyaktige
gjengivelsene er begrenset til enkeltord og uttaler av fragmenter av utsagn. I
den andre delen, der meningsinnholdet er det viktigste, har jeg valgt ˚a gjøre
utsagnene noe mer leservennlige i stedet for ˚a gjengi uttalen helt nøyaktig.
Dette betyr med andre ord at transkripsjonen ikke blir like nøyaktig som om
fokuset hadde vært p˚a lydlige forhold, og at presisjonsniv˚aet blir noe lavere.
Dette medfører at det m˚a gjøres en avveiing der enkelte spr˚akelementer m˚a
vike, selv om de strengt tatt er til stede i den faktiske uttalen. Om dette sier
Røyneland (1994:119) at “transkripsjonsprosessen inneber ei redigering av
teksten der nokre element vert valde ut og framheva, medan andre element
vert neglisjerte”. Igjen er det forskeren som m˚a avgjøre hva som skal ha plass
i analysen, og hva som ikke er viktig for leseren og resultatet, i forhold til sin
egen tolkning av materialet.
Ei transkribering av lydlig materiale skiller seg nødvendigvis ut fra nor-
54