"Man kan jo ikke si chill'an bæstemor" - Munin - Universitetet i Tromsø

5.2: Spr˚aklige variabler
Denne variabelen tilfredstiller Labovs (1966) krav om hyppig frekvens og
differensiering av lydkvalitet. De ulike variantene brukes i stor utstrekning
av informantene, og vi skal se at flere av informantene benytter seg av et
bredt spekter av varianter.
Av tidligere registrerte belegg p˚a spr˚akvariabelen personlig pronomen i
første person entall ser vi fra Lyngen at Christiansen (1960) har registrert
variantene [e:g], [e] og mellomvokalen [§ ]. Blant de fire informantene hun
bruker fra Lyngseidet, rapporterer hun ikke om avvik fra dette.
5.2.2 Kort vokal /e/ foran palatal
Vokalen /e/ foran palatal har i Lyngen vist seg ˚a kunne realiseres b˚ade som
[e], [§ ] og [æ] foran palatal. 3 Dette ser vi eksempler p˚a i ord som fjell n, som
kan uttales [fje ] eller [fjæ ], og redd adj, som kan uttales [re¢ ] eller [ræ¢ ].
Vokalkvaliteten kan imidlertid variere ogs˚a i andre spr˚aklige omgivelser. Det-
te ser vi for eksempel i ord som bremse v [bræmse] el. [bremse], og treg adj
[træ:g] el. [tre:g]. I denne undersøkelsen tar jeg utgangspunkt i at variante-
ne ikke utgjør to ulike fonemer, men i stedet bare to ulike realiseringer av
fonemet /e/. Dette ser man eksempel p˚a i ordet fjell som kan uttales, og
dermed realiseres, med b˚ade variant [e] og [æ]. Variantene kan alternere uten
at ordet forandrer betydning. Variantene utgjør alts˚a ikke minimale par 4 i
denne undersøkelsen. Dette gjør en sosiolingvistisk analyse mulig. Av alle
ordene brukt av informantene i intervjuene var det ikke mulig ˚a registrere
noen minimale par. Man kan g˚a ut fra at informantene i samtale med meg
kun alternerte mellom ulike varianter av vokalen /e/.
Christiansen (1960) sier at hun registrerer at uttalen av /e/ hos to be-
3 Vokalene [e], [¨ ] og [æ] skiller seg fra hverandre i ˚apningsgrad. Vokalen [e] er halvtrang,
[¨ ] er halv˚apen og [æ] midt mellom halv˚apen og˚apen. Alle vokalene har fremre artikulasjon.
4 Minimale par indikerer at man har ˚a gjøre med to ulike fonemer i stedet for ulike
varianter/allofoner. Sandøy (1996:28) sier at “vi seier at sat og sal er eit minimalt par,
fordi t og l er einaste forskjellane for dei to orda - som har ulik tyding. Eit minimalt par
er dermed beviset p˚a at vi har to ulike fonem.”
61