"Man kan jo ikke si chill'an bæstemor" - Munin - Universitetet i Tromsø

Kapittel 4: Metode
problemstillingen kan bli belyst, men det fører ogs˚a til at intervjuet kan bli
lite fokusert, og derfor vanskelig˚a sammenligne med andre intervjuer i samme
undersøkelse. I informantgruppa fra Lyngen ble hvert intervju tilpasset den
enkelte informant. Dette gjorde at hver enkelt fikk snakke relativt fritt innafor
visse rammer. Samtidig medførte denne tilnærminga at det ble store ulikheter
i tema og lengde p˚a intervjuene, noe som igjen førte til at det ble vanskelig ˚a
sammenlikne utsagnene ut over kvantifiseringen av de spr˚aklige variablene.
4.3 Det naturlige spr˚aket
Det jeg i denne undersøkelsen kommer til ˚a referere til som det naturlige
spr˚aket, er det Labov (1972:16) kaller “the vernacular”. Dette definerer han
som “the unreflecting language used in every-day life when the minimum
amount of attention is paid to speech”. Ifølge Labov er det dette spr˚aket
som burde være lingvistens objekt, og han sier videre at “the most reliable
record of the vernacular is obtained in these group sessions where social inte-
raction controls the production of speech rather than the intervention of the
investigator” (op.cit:18). Det er viktig ˚a være klar over at termen naturlig
spr˚ak ikke først og fremst refererer til autentisiteten i spr˚aket. Per definisjon
er alt spr˚ak i bruk naturlig. Naturlig st˚ar med andre ord ikke i motsetning til
unaturlig. Holland (2001) p˚apeker at det dermed kanskje vil være mer kor-
rekt ˚a referere til denne dagligdagse typen av kommunikasjon som utvungen,
heller enn naturlig. Jeg vil derfor benytte meg av begge uttrykk, og ønsker ˚a
presisere at det ikke er noen forskjell i meningsinnholdet.
En av hovedpremissene for ˚a snakke om hvorvidt man har tilgang p˚a
den naturlige spr˚akbruken hos informantene, er erkjennelsen av at “vi som
spr˚akbrukerne ikke bare har én variant av v˚art talespr˚ak, men at vi gjerne
r˚ar over et stilregister” (Sollid 2003a:1). Som intervjuer er det med andre
ord et bredt register av spr˚akvarianter man kan komme til ˚a f˚a tilgang til i
en intervjusituasjon. Sollid (op.cit:4) sier videre at “spørsm˚alet er imidlertid
om vi noen gang kan si at spr˚akbrukeren bruker en naturlig tale”. I dette
44