"Man kan jo ikke si chill'an bæstemor" - Munin - Universitetet i Tromsø

6.4: Realisering av diftongen /ei/
nom hele intervjuet. P˚a spørsm˚al om hva som er typiske trekk ved dialekten,
svarer som tidligere nevnt syv av ti informanter at bruken av [æi] er typisk
for Lyngen, uten ˚a definere nærmere nøyaktige spr˚aklige omgivelser for det-
te. Marianne sa i punkt 6.4 at det var typisk at eldre spr˚akbrukere i Lyngen
brukte en uttale med [æi], og at de sa ord som [hæim] heim adv, og [tæip] teip
m. Av dette kan man konkludere at det er varianten [æi] denne informanten
betegner som typisk for Lyngen, eller i alle fall for det informanten oppfatter
som de eldres uttale. Av intervjuene g˚ar det likevel fram at de to middelald-
rende ikke bruker denne varianten som betegnes som typisk for omr˚adet, i
like stor grad som [ei], mens de mobile unge voksne bruker den langt mer.
Dersom det er slik at eldre spr˚akbrukere sier [æi] i større grad enn yngre,
m˚a man kunne anta at de to middelaldrende ikke er gamle nok til ˚a passe
inn i et slikt mønster eller at de ikke har samme forhold til variabelen som
Marianne. En annen mulighet er at det rett og slett ikke stemmer at denne
varianten er vanligst i gruppa av middelaldrende og eldre spr˚akbrukere i
Lyngen. Av tabell 6.10 ser man at Stein bruker begge variantene omtrent
like mye, mens Signe bruker [ei] i 94,4 prosent av tilfellene. Det Marianne
refererer til som de eldres m˚ate ˚a snakke p˚a, bekreftes alts˚a ikke av disse
to middelaldrende informantene. Samme mønster som det Stein bruker, kan
man se i talem˚alsprøven fra Jahr og Skare (1996:58) og Pedersen (2000a:23)
I dette materialet bruker informantene de to variantene om hverandre. Heller
ikke disse informantene ser ut til˚a foretrekke varianten [æi] foran [ei]. N˚ar det
gjelder alder, ser det med andre ord ut til at Stein føyer seg inn i mønstret
for variasjon tidligere avdekket hos informanter eldre enn ham selv.
Unge voksne
Hos de tre stabile informantene, Stian, Silje og Stine, ser man av tabell 1D og
2D et mønster som avviker fra de to middelaldrende. Disse tre unge voksne
bruker [æi] mer enn [ei], men i denne grupperinga er det ogs˚a variasjon.
Hos Stian er fordelinga relativt jevn, slik at det ikke kan snakkes om klare
tendenser for hvilke av de to han bruker mest. Dette er et variasjonsmønster
103