"Man kan jo ikke si chill'an bæstemor" - Munin - Universitetet i Tromsø

6.4: Realisering av diftongen /ei/
analysen av spr˚aklig variasjon i forhold til gruppeinndelinga stabil-mobil.
Det er indikasjoner i materialet p˚a at de mobile som gruppe i større grad
bruker [æi] enn [ei]. I denne informantgruppa ser det ikke ut til at økt mo-
bilitet medfører økt utjevning eller standardisering 22 av dette spr˚aktrekket.
Ut fra dette kan man anta at det er i ferd med ˚a skje ei endring i dialekten
siden disse resultatene skiller seg fra blant annet talem˚alsprøven i Jahr og
Skare (1996). Denne endringa er det i s˚a tilfelle de mobile som ser ut til ˚a
initiere siden de oftere benytter seg av varianten [æi]. I denne analysen har
vi sett at de mobile informantene fordeler seg ganske jevnt uten at den teore-
tiske tilnærminga geografisk mobilitet virker ˚a ha noen stor, eller avgjørende
betydning for resultatene. En eventuell spredning av formen [æi] vil derfor
trolig skyldes andre utenomspr˚aklige faktorer enn fysisk mobilitet.
Siden den fysiske mobiliteten ikke ser ut til ˚a være avgjørende i forhold
til utbredelsen av variantene av denne variabelen, kan man søke forklaringer
i faktoren personlighet. Denne tilnærminga ˚apner for at mobilitet ikke først
og fremst trenger ˚a ta utgangspunkt i hvorvidt mennesker forflytter seg fy-
sisk. I stedet kan hvert individ inneha en evne til mobilitet som ligger p˚a
et psykologisk plan. Mæhlum (1992:332) omtaler dette som en type “sosial
fleksibilitet”. Dersom man antar at gruppa unge voksne er preget av mo-
bilitet, uavhengig av inndelinga stabil-mobil, vil man kunne hevde at deres
evne til nettopp en slik type fleksibilitet kan være avgjørende for valg av
spr˚aktrekk. En slik fleksibilitet kan p˚avirke spr˚akbrukeren i ulike sosiale om-
givelser. Dette kan medføre at spr˚akbrukeren, i den grad han innehar en slik
evne, skifter raskere mellom spr˚akvarieteter enn de som ikke innehar den-
ne evnen. Situasjonelle spr˚akvekslinger eller dialektvekslinger opptrer trolig
hyppigere for denne karaktertypen. Dette kan igjen medføre at informanten
i intervjuet snakker i tr˚ad med den normen han/hun oppfatter som passende
for den aktuelle spr˚akbrukssituasjonen.
22 [ei] er den forma som ligger nærmest skriftspr˚aknormen. Dette er ogs˚a den uttale-
varianten man finner i Tromsø bym˚al, samt i Balsfjord. En eventuell utjevning av lokale
dialekttrekk vil derfor mest sannsynlig p˚avirke [æi]-uttalen i retning av [ei].
101