"Man kan jo ikke si chill'an bæstemor" - Munin - Universitetet i Tromsø

6.4: Realisering av diftongen /ei/
disse to aldersgruppene ikke viser korrespondanse i m˚aten de bruker /ei/ p˚a.
P˚a den ene sida kan det hende at bruken av [æi] er mer typisk for m˚aten
unge spr˚akbrukere i Lyngen snakker p˚a enn for de eldre, og at de eldre
p˚a et tidligere tidspunkt i livet selv har benyttet seg av denne formen i
større grad enn de gjør n˚a. Dette kan i s˚a fall forklare hvorfor Christiansen
ikke fant variasjon i bruken av diftongen blant de eldre spr˚akbrukerne hun
undersøkte. 23 Det forklarer imidlertid ikke hvorfor flere av de unge voksne
oppfatter varianten [æi] som en form eldre bruker. Det forklarer heller ikke
at den eldre informanten fra m˚alføreprøven fra Lyngseidet (se Jahr og Skare
1996:58) bruker [ei] og [æi] om hverandre. Videre kan det heller ikke forklare
hvorfor de to voksne ser ut til ˚a være s˚a ulike i hvor frekvent de bruker
de to forskjellige variantene. Tidligere forskning har blant annet hevdet at
“conservatism is said to set in during adulthood” (Eckert 1997:164), men
denne forklaringa er vanskelig ˚a anvende p˚a dette materialet. To informanter
er ikke nok til ˚a sl˚a noe fast om hvordan middelaldrende i Lyngen snakker,
dessuten er disse to ikke s˚a gamle at man kan forvente at de har g˚att gjennom
noen særlig grad av spr˚akkonservering. Man kan likevel se tendenser i dette
materialet til at middelaldrende bruker varianten [ei] av diftongen /ei/ i
større grad enn de yngre informantene. De to middelaldrende informanter
skiller seg imidlertid fra hverandre n˚ar det gjelder valg av spr˚akstrategi ved
at Signe bruker [ei] i 94,4% av tilfellene, og Stein i 52,8%.
6.4.4 Kjønn som forklaring
Av tabell 6.14 kan man lese at mennene i gjennomsnitt benytter seg mer
av varianten [æi] enn kvinnene, og motsatt for varianten [ei]. Forskjellen
mellom kjønnene er imidlertid ikke stor ettersom det bare er omtrent 12% som
skiller gruppenes relative frekvenser. Den relative frekvensen gir imidlertid
bare et gjennomsnitt for hele gruppa, og gjenspeiler ikke variasjonen blant
23 Det kan imidlertid ogs˚a bety, som nevnt i punkt 5.2.3, at variantene [ei] og [æi] bare
utgjør ett og samme fonem, og at Christiansen (1960) ikke har tatt hensyn til kvalitet.
105