"Man kan jo ikke si chill'an bæstemor" - Munin - Universitetet i Tromsø

7.2: Oppsummering av de spr˚aklige variablene
ut ved ˚a være en morfologisk variabel mens de andre er fonologiske variabler.
Likevel ønsker jeg her ˚a peke p˚a de teoretiske tilnærmingene som ser ut til ˚a
være felles for alle variablene.
7.2.1 Mobilitet
Ettersom mobilitet var hovedperspektivet for undersøkelsen, var det naturlig
˚a se den spr˚aklige variasjonen ut fra dette. Innafor alle variablene var det
mulig ˚a se at mobilitet kunne være med p˚a ˚a forklare hvorfor informantene
brukte de variantene de gjorde, men faktoren s˚a ikke ut til ˚a ha like stor be-
tydning n˚ar det gjaldt alle variablene. B˚ade n˚ar det gjaldt den korte vokalen
/e/ foran palatal og diftongen /ei/ ble det nødvendig ˚a se mobilitet i et mer
abstrakt perspektiv knyttet til personlighet og identitet. Informantenes evne
til ˚a inng˚a i ulike sosiale konstellasjoner kunne i et slikt perspektiv brukes
som en utvidet form for mobilitet, uten at dette var ei teoretisk tilnærming
det var mulig ˚a registrere direkte. Dersom det er slik at mennesker er satt
sammen av grupper av mer eller mindre stabile mennesker, og stabilitet i
s˚a m˚ate først og fremst innebærer en evne til ˚a tilpasse seg ulike miljøer og
mennesker, ville dette kunne være med p˚a ˚a forklare hvorfor det ikke s˚a ut til
˚a være utslagsgivende hvorvidt de var inndelt i fysisk stabile og mobile indi-
vider. Denne typen indre mobilitet styres trolig av psykologiske mekanismer
som ikke er direkte m˚albare eller enkle ˚a bruke operasjonelt. Skjekkelands
(2001) inndeling i homo stabilicus og homo dynamicus forutsetter dessuten
ei tilnærming og kontakt med informantene jeg ikke hadde mulighet til ˚a
gjennomføre i denne undersøkelsen. Likevel kan trolig faktoren personlighet
eller mental mobilitet knyttes til spr˚akvariasjonen.
7.2.2 Alder
Den spr˚aklige variasjonen til informantene ble videre undersøkt i forhold til
informantenes alder, og i dette perspektivet kunne jeg registrere flere mønstre
for spr˚akvariasjonen. I bruken av de personlige pronomenene i første person
141