Tilstandsrapport for høyere utdanningsinstitusjoner 2009 - DBH

5.4 Kommersialisering av forskning ved offentlig finansierte
forskningsinstitusjoner
Kommersialisering av forskningsresultater er en formidlingsaktivitet som sikrer at forskningen
kommer til nytte og anvendelse i samfunnet, og bidrar derfor til å legitimere bevilgninger
til forskning. Gjennom kommersialisering av forskningsresultater kan forskningsbaserte
ideer fra universiteter og høyskoler (og selvsagt helseforetak og forskningsinstitusjoner)
bearbeides til prosesser, tjenester eller varer som kan selges i et marked eller bidra til
videreutvikling av eksisterende varer, tjenester eller prosesser. Utvikling av medisiner,
krefttester og miljøteknologi er gode eksempler på at kunnskapen kan komme mange til nytte.
Forskningsresultater har et potensial for verdiskaping som må realiseres utenfor rammen av
tradisjonell akademisk virksomhet. For at investeringer i FoU ved offentlig finansierte forskningsinstitusjoner
skal føre til økt verdiskaping på sikt, må resultatene og den nye kunnskapen
inngå i verdiskapende virksomhet. Hovedbegrunnelsen for offentlig satsing på kommersialisering
av forskningsresultater er at kunnskapen som frembringes i de offentlig finansierte
forskningsinstitusjonene, skal komme samfunnet til nytte, enten det er i form av nye og bedrede
produkter eller produksjonsmåter. Forskning kan også bidra til bedre offentlige tjenester.
Kommersialisering av forskningsresultat innbefatter bla. bedriftsetableringer, lisensiering og
salg av teknologi. Håndtering av immaterielle rettigheter, som for eksempel patentering spiller
her en sentral rolle. En vesentlig forutsetning for kommersialisering av forskningsresultater er
at det foregår grunnforskning av høy kvalitet. Det er ikke alle forskningsresultater som kan
eller bør kommersialiseres, men det er viktig å ha et system hvor mulighetene for dette blir
vurdert.
Både for å fremme innovasjon i næringslivet, og gi forskningen retning og langsiktighet, er
det også viktig å legge til rette for at samspillet mellom bedrifter og universiteter, høyskoler,
forskningsinstitutter og helseforetak kan fungere smidig og balansert. Næringslivet vil ofte
være en krevende samarbeidspartner overfor forskningsmiljøene. Forskningsmiljøene kan
tilføre virksomhetene kunnskapskapital både på kort og lang sikt. Samtidig kan næringsaktører
bidra vesentlig til forskningsmiljøenes valg av tema og prioriteringer. Kvaliteten på og
omfanget av dette samspillet har stor betydning for den videre utviklingen av, ikke bare
Norges innovasjonsevne, men også innhold og organisering av landets UH-institusjoner.
For å realisere forskningsbaserte innovasjoner ble det med virkning fra 1. januar 2003
gjennomført en lovendring i arbeidstakeroppfinnelsesloven. Endringen ga universiteter og
høyskoler rett til å få overført rettighetene til næringsmessig utnyttelse av forskningsresultater
fra sine ansatte forskere. Universitets- og høyskoleloven ble også endret i 2003 for at forskningsresultater
fra offentlige forskningsinstitusjoner i større grad blir tatt i bruk i verdiskapende
virksomhet. Endringene i universitets- og høyskoleloven ga institusjonene et større ansvar for
samarbeid med samfunns- og arbeidsliv og økt anvendelse av vitenskapelige metoder og
resultater i næringslivet. Intensjonen bak lovendringene i Norge var i hovedsak å sikre at
forskningsresultater kommer samfunnet til nytte. En utfordring for institusjonene ligger i å
finne en passende balanse mellom åpenhet og spredning av kunnskap, og den enkelte virksomhets
behov for eksklusive rettigheter.
Lovendringene i 2003 førte til behov for omstilling ved institusjonene. Universitetene har
etablert egne teknologioverføringskontorer (TTO-er), de fleste som egne aksjeselskaper men
tett knyttet til moderinstitusjonen (såkalte in-house-aksjeselskaper). Det har generelt blitt
større oppmerksomhet om sikring og håndtering av immaterielle rettigheter, både ved den
174