Tilstandsrapport for høyere utdanningsinstitusjoner 2009 - DBH

Sørge for at mulighetene ved høyere utdanning bidrar til landenes økonomiske og sosiale
målsettinger
Alle OECDs anbefalinger vektlegger nødvendigheten av å ha et utadrettet fokus i sektoren og
hos institusjonene. Dette innebærer at utdanningskapasitet og faglige profiler er overens med
behovene i arbeidsmarkedet regionalt, at det er koblinger mellom forskningsmiljø og bedrifter
ift. forskning og innovasjon, ekstern representasjon i styrer ved institusjonene, en betydelig
andel ekstern finansiering av institusjonenes aktivitet og en bred internasjonaliserings policy.
For å oppmuntre institusjonene til bevisst å bidra til de overordnede målene ved høyere
utdanning burde de avkreves å levere strategiske planer innrettet mot den nasjonale strategien.
Herunder anbefaler OECD også at den institusjonelle autonomien utvides for å oppnå større
grad av ansvarliggjøring og effektivitet.
Utvikle trygge instrument for styring av høyere utdanning
Ettersom styresmaktene avstår fra direkte å gripe inn i styringen av institusjonene og tar på
seg ansvaret for overordnet politikk og resultatbasert evaluering har de behov for å endre sin
kompetanse og organisering. Det kan utvikles styringsinstrument hvor en opprettholder
ansvarlighet og samtidig tillater institusjonell autonomi. Mulige måter å møte disse to målene
og samtidig optimalisere utbyttet i forhold til kvalitet og effektivitet i utdanning, inkluderer
instrumenter som aktivitetsbaserte kontrakter, resultatbasert finansiering og innsamling og
spredning av mer og bedre informasjon. Dette for bedre overordnet forståelse av sektoren til
bruk i politikk utvikling.
Statlig kontroll og overbikk er ikke det eneste verktøyet i styringen av adferden til i utdanningsinstitusjoner
– i noen tilfeller er det heller ikke det beste i følge OECD. Det avhenger av
de nasjonale omstendighetene. Styresmaktene kan ønske å evaluere hvordan de strategisk kan
brukes institusjonell konkurranse og studentens makt (ift. studievalg) som et middel til å
oppnå et høyere utbytte av høyere utdanningssektoren. Dette kan oppnås i følge OECD ved å
anerkjenne nye typer av institusjoner, tillate omdisponering av institusjonenes tilskudd, utvide
mulighetene for fellesgrader og oppfordre til mobilitet mellom institusjoner og forbedre
muligheten for informasjon til studentene om kvalitet ved studier og studiesteder.
Utvikle en finansieringsstrategi som forenkler bidraget fra det høyere utdanningssystemet til
samfunn og økonomi
Det grunnleggende for en finansieringsstrategi er at offentlig finansiering er med på å styre
sektoren slik at verdier føres tilbake til samfunnet og økonomien. En rettesnor i utviklingen av
finansieringssystemer er å relatere systemet til politikkmålene som settes for sektoren i forhold
til kvalitet, kostnadseffektivitet, ekspansjon og kapasitet. Finansiering av høyere utdanning
burde baseres på flere pilarer i følge OECD.
Det må være en kostnadsdeling mellom det offentlige og studentene (og dens familie). Dette
fordi det private utbytte ved å ta høyere utdanning tilsier at kandidaten burde kunne ta sin del
av kostnaden ved det utdanningstilbud en har benyttet seg av. Dette blir tydeligere når en ser
for seg at finansieringen av høyere utdanning ble begrenset og ga seg utslag i reduksjon i
antall studieplasser eller redusert institusjonell kvalitet. Altså anbefaler OECD en viss egenbetaling
fra studentene.
Finansiering av høyere utdanning må ta inn over seg at bruken av offentlige midler må ses i
relasjon til den relevans dette har for samfunnet som helhet.
235