Tilstandsrapport for høyere utdanningsinstitusjoner 2009 - DBH

Trøndelag og Ålesund). NTNU har registrert de fleste nyetableringene ved universitetene med
sine 10 nye foretak. UiO har gått tilsvarende ned (fra 8 i 2007 til 2 i 2008).
Totalt representerer dette en viss økning fra i fjor, men langt fra noen revolusjonerende endring.
Generelt kan vi si at økningen kan skyldes en økt bevissthet om betydningen av og mulighetene
som ligger i kommersialisering av forskningsresultater, samt at virkemidlene for å få dette
til har modnet og økt i omfang.
5.4.4 TTOer og andre kommersialiseringsaktører ved univers. og høyskoler
Ved seks av de syv norske universitetene er det nå etablert teknologioverføringsenheter, og
vanligvis brukes det engelske begrepet Technology Transfer Office – TTO – om disse. TTOene
skal arbeide med kommersialisering av forskning. Dette er en krevende oppgave som
fordrer både langsiktighet og høy kompetanse på en rekke områder. TTO-enhetene utgjør en
grenseflate mellom forskningen og markedet, og denne mellomposisjonen gjør at TTOene
ofte kan bli utsatt for kritikk fra både næringslivet og sin egen moderorganisasjon.
TTO-ene har to hovedoppgaver. For det første skal de bidra til å spre informasjon og til å
endre holdninger i fagenhetene ved universitetene. Dette gjelder blant annet mulighetene for å
arbeide med kommersialisering ved siden av en universitetsstilling, og hvordan patentering og
vitenskapelig publisering kan kombineres. For det andre hjelper TTO-ene forskere med kommersielle
ideer til å ta ideene noen skritt nærmere markedet. Assistanse til patentering, lisensiering,
teknologi- og markedsvurdering, bedriftsetablering og kapitalinnhenting er viktige
aktiviteter. Vanligvis melder forskerne om kommersielt interessante ideer ved hjelp av et
skjema til TTO. Enheten har et visst tidsrom til å bestemme seg for å gå videre med ideen
eller ikke. Forskerne har uansett rett til fritt å publisere forskningsresultatene sine, selv om
noen vil velge å utsette dette en periode med tanke på eventuell patentering.
Arbeidet i TTO-ene finansieres i stor grad av Forskningsrådets FORNY-program, av Kunnskapsdepartementet
og av midler fra lærestedene selv. Inntektene fra arbeidet er foreløpig
meget beskjedne, men enhetene er unge, og kommersialisering av forskning skjer gjennom
langsiktige prosjekter. Selv om lovendringen er lik for alle lærestedene, og selv om finansieringen
av TTO-enhetene er ganske lik, er disse enhetene blitt svært forskjellige både i størrelse,
innretning og organisering. Dette skyldes nok ulikheter i universitetenes erfaring og kultur når
det gjelder kommersialisering, deres størrelse og omgivelser, samt erfaringene med den eksisterende
støttestrukturen. I Europa er flertallet av TTO-enhetene en del av universitetsadministrasjonen
– mens man i Norge stort sett har foretrukket eksterne aksjeselskaper. Utenlandske
undersøkelser viser at det er svært få TTO-er som tjener penger, og at det er få kommersielle
prosjekter som virkelig gir høy avkastning. Det er vanskelig å si noe om hva som kan
forventes av en TTO – variasjonen i resultater er enorm og avhenger av mange eksterne
faktorer, ikke minst forskningens kvalitet og tilgangen på kapital og entreprenører.
TTOenes eksistens er ikke ukontroversiell. Noen ser på dem som et tegn på at universitetene
beveger seg for langt mot å tjene penger og å tjene særinteresser snarere enn allmennheten.
Andre mener at de er et fordyrende og forsinkende mellomledd, og at forskerne selv er best
egnet til å skape nytteverdi gjennom direkte kontakt med bedrifter og andre brukere. Det som
imidlertid er kjernen her er at myndighetene forventer av universitetene at de legger til rette
for at forskningen kan tas i bruk, f.eks. ved å patentbeskytte der det er nødvendig. Det er også
åpenbart at noen av ideene som kommer ut av universitetene – selv om de kan være aldri så
interessante – ikke vekker noen spesiell interesse hos bedrifter og andre brukere. En rekke
179