Tilstandsrapport for høyere utdanningsinstitusjoner 2009 - DBH

Målsettingen med analysen var å bidra til at landene skulle dele innovative og suksessfulle
initiativ og identifisere hvilke opsjoner som maksimerer bidraget fra høyere utdanning i
oppnåelsen av nasjonale økonomiske og sosiale mål (OECD, 2008a og 2008b).
Høyere utdanningspolitikk er i følge OECD stadig viktigere på den internasjonale politikkagenda.
Den utbredte oppfatning om at høyere utdanning er en viktig konkurransefaktor i en
kunnskapsdrevet global økonomi har gjort høyere utdanning viktigere enn før. Det er nødvendig
for alle land å heve utdanningsnivået til arbeiderne, å opprettholde en globalt konkurransedyktig
forskningsbase og utvikle kunnskapsspredning til det beste for samfunnet.
Gjennom de fire hovedmålene, utvikling av human kapital (læring), bygging av kunnskapsbaser
(forskning og kunnskapsutvikling), formidling og bruk av kunnskap (interaksjon) og
vedlikehold av kunnskap (overføring mellom generasjoner), bidrar høyere utdanning til sosial
og økonomisk utvikling.
Rekkevidden og viktigheten av høyere utdanning har endret seg betydelig over tid. Der
høyere utdanning tidligere kun var noe som var knyttet til universitetene har vi i dag en
diversifisert sektor med flere typer institusjoner som høyskoler og polytekniske høyskoler.
Disse har blitt opprettet for bl.a. å utvikle en nærmere relasjon mellom utdanning og
arbeidsliv og øke tilgangen på høyere utdanning sosialt og geografisk.
Det er en kilde til konflikt mellom søken etter kunnskap som et selvbestemt institusjonelt mål
og de nasjonale målsettinger knyttet til høyere utdanning. Utfordringen i styringen av den
høyere utdanningssektoren er å føre institusjonenes mål sammen med de bredere sosiale og
økonomiske målene til nasjonen. De fleste landene i studien, også Norge, står foran en
utfordring i forhold til økning i fremtidig studietilbøyelighet, utvikling av kvaliteten i
utdanningen og et stabilt og robust finansieringssystem. Mange land er også i en overgangsfase
hvor fokus skifter fra kvantitet til større vekt på kvalitet, sammenheng og rettferdighet i
høyere utdanning. Dette i tillegg til høyere utdannings rolle i forhold til forskning og
innovasjon, tilstrekkelig forskerrekruttering, tilknytningen til arbeidsmarkedet og internasjonalisering,
er de viktigste utfordringene i den videre utviklingen av høyere utdanningspolitikk
ifølge OECD.
Til tross for store ulikheter og tradisjoner mellom land anviser OECD en rekke politikkutfordringer
som er felles for landene i studien.
Etablering av en visjon for høyere utdanning
En første prioritet må være å utvikle en omfattende og sammenhengende visjon for fremtidig
høyere utdanning, til bruk for fremtidig politikkutforming på mellomlang og lang sikt med
nasjonale sosiale og økonomiske målsettinger. Ideelt burde den være resultatet av en systematisk
nasjonal strategisk gjennomgang av høyere utdanning og inneholde en klar formulering
av det strategiske formålet. En bred enighet om en slik visjon vil kunne forsone forskjellige
interesser fra forskjellige grupper som staten, institusjonene, studentene, akademia, forskningsmiljø,
privat sektor og samfunnet.
Det er ikke en enkelt modell eller tilnærming for å utforme et bredt og diversifisert system for
høyere utdanning. For eksempel kan forskjellige høyere utdanningssystem utvikles enten med
klare institusjonelle sektorer eller innefor en enkelt institusjonell type.
234