Tilstandsrapport for høyere utdanningsinstitusjoner 2009 - DBH

teknologier ville aldri sett dagens lys uten at universitetene og deres TTO-er la ned et
betydelig utviklingsarbeid, og noen forskere har stort behov for hjelp til å bringe sine
resultater noen skritt nærmere utnyttelse.
Likevel kommer vi ikke utenom at de norske TTO-ene opererer i et minefelt. Ikke bare er de i
enkelte tilfeller opprettet i direkte konkurranse med eksisterende støtteenheter, de har også
vært direkte uønsket av velkjente professorer med egen kommersialiseringserfaring, og av
professorer som synes at kommersialisering i seg selv er en vederstyggelighet. Dette er velkjent
fra andre land, hvor enkelte TTO-er er blitt vingeklippet av eierne sine. Resultatet er
noen ganger blitt til ufokuserte sørvisenheter som blir sittende igjen med middelmådige ideer
fra middelmådige forskere; de gode forskerne med de gode ideene klarer å lure seg rundt
denne støttestrukturen.
I indikatorrapporten (op.cit: 158) anbefales det at vi fokuserer på rammebetingelsene for
teknologioverføringene. Her heter det bla.:
”I forsknings- og innovasjonspolitikken kan det derfor være mer fruktbart å se
mer på rammebetingelsene for teknologioverføring enn på TTO-enhetene i seg
selv. Sistnevntes aktiviteter og muligheter påvirkes i relativt stor grad av f.eks.
lovgivningen og universitetenes oppfølging av den. Noen sentrale spørsmål er:
Hva slags rutiner har universitetene for innmelding av ideer fra forskerne? Hvilke
muligheter gir departementale retningslinjer lærestedene til å bygge opp TTOenheter
med egne midler? Hvordan avgjøres eierskap når flere
finansieringskilder er inne i bildet? Hva skal gjøres med ideer som ikke er
patenterbare?
Hverken myndigheter eller universitetsledelse kan fritas for ansvaret for slike
spørsmål ved at TTO-funksjonen legges til et eksternt aksjeselskap”.
På 1980 og 1990-tallet ble det opprettet forskningsparker i randsonen av forskningsmiljøene
ved universitetene. Forskningsparkene ble etablert for å tilby lokaler og infrastruktur til
forskningsbaserte prosjekter. De skal fungere som møteplass mellom forskningsmiljøene og
næringslivet, og skal være med på å støtte opp om forskningsbaserte ideer. I tillegg fungerer
forskningsparkene som agenter for å skaffe tilgang til slike ressurser utenfor
forskningsparkene.
Videre er det i mange norske byer også etablert såkalte kunnskapsparker. Disse arbeider med
innovasjonsprosjekter i grenselandet mellom næringsliv og høyskolene. Disse selskapene skal
bidra til et samspill mellom høyskolenes fagmiljøer og regionens næringsliv. I tillegg til å
fungere som en ”kunnskapsmegler” mellom næringsliv og høyskolene, har de ofte egne
eksternfinansierte prosjekter. De fleste kunnskapsparkene har også en inkubatorfunksjon.
Universitetene
I 2005 ble 88 % av FoU-utgiftene i universitets- og høyskolesektoren finansiert av offentlige
kilder. Fra 2007 er det 7 universiteter i Norge. Med en innsats på 11,7 milliarder kroner (hele
UH-sektoren med universitetssykehusene i 2007), står disse for over 80 % av FoU-aktiviteten
i universitets- og høyskolesektoren.
De norske universitetene har tradisjonelt ikke vært proaktive i arbeidet med kommersialisering
av forskning, selv om det finnes unntak i mange av fagmiljøene. Mange ser på etabler-
180