Tilstandsrapport for høyere utdanningsinstitusjoner 2009 - DBH

høyskolene, ingeniørhøyskolene, sosialhøyskolene og en rekke andre spesialiserte yrkesfaglige
høyskoler. Høgskolereformen ble iverksatt for å oppnå faglige, økonomiske og administrative
stordriftsfordeler.
For det andre, i 2002 til 2005, ble Kvalitetsreformen implementert i det norske høyere
utdanningssystemet. Hovedårsakene til Kvalitetsreformen var nasjonale behov for å styrke
kvaliteten i høyere utdanning og forskning, samt at den kom som en tilpasning av det norske
systemet til den europeiske Bologna-prosessen. Stikkordsmessig medførte Kvalitetsreformen
bl.a.:
Innføringen av et nytt ”Bologna” gradssystem (3+2+3 system – Bachelor, Master og
Ph.d som hovedmodell)
Innføringen av et nytt studiepoengsystem (European Credit Transfer System – ECTS –
der 60 studiepoeng tilsvarte et års fulltidsstudium)
Innføringen av et nytt karaktersystem fra A til F
Systematisk kvalitetssikring og utvikling – etableringen av NOKUT i 2003
Bedre oppfølging av studentene
De høyere utdanningsinstitusjonene får økt frihet og en høy grad av selvstyre
(autonomi). De offentlige universitetene og høyskolene ble gjort om til statlige
forvaltningsorganer med spesielle fullmakter
Innføring av en resultatbasert finansieringsordning i høyere utdanning
Økt vekt på internasjonalisering
En felles lov for både statlige og private høyere utdanningsinstitusjoner (2005)
Kvalitetsreformen som ga de høyere utdanningsinstitusjonene mer frihet og akademisk autonomi
hadde også konsekvenser for departementets styring av sektoren. Både de offentlige og
private høyere utdanningsinstitusjonene ble nå styrt gjennom en felles lov og finansieringssystem
– supplert med årlige etatsstyringsmøter for alle de offentlige høyere utdanningsinstitusjonene
og et årlig dialogmøte med ledelsen ved de private høyere utdanningsinstitusjonene.
Med Kvalitetsreformen ble den tidligere detaljstyringen av UH-sektoren avviklet, og man fikk
innført et mer overordnet mål og resultatstyring – supplert med risikostyring. Kunnskapsdepartementet
– iverksatte nå en relativt omfattende monitorering av UH-sektoren – basert på
årlig rapportering fra UH-institusjonene.
Siden høyskolereformen i 1994 har strukturen av institusjoner og studiesteder i hovedsak
ligget fast. Private høyskoler har økt sin virksomhet og har fått sine rettigheter og plikter
definert i lov om universiteter og høyskoler. Etter at det ble åpnet for endring av institusjonskategori
gjennom akkreditering, skjer det en utvikling der flere høyskoler arbeider for å bli
universiteter, og siden 2005 har vi gjennom den nevnte prosessen fått tre nye universiteter.
Parallelt endres kravene til den høyere utdanningssektoren i takt med endringer i samfunnet,
der økende internasjonalisering av så vel utdanning som arbeidsliv er et viktig aspekt.
I mai 2006 ble et Regjeringsoppnevnt utvalg nedsatt for å vurdere den videre utviklingen av
norsk høyere utdanning i lys av samfunnets behov. Utredningen tok utgangspunkt i universitetenes
og høyskolenes samfunnsrolle. Soria Moria-erklæringens mål om å styrke det regionale
universitets- og høyskolesystemet var en sentral premiss for arbeidet. Utredningen anla et
tidsperspektiv på ti til tjue år.
Stjernø-utvalget avla sin innstilling til forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland
22. Januar 2008 (NOU 2008:3 (2008)). Her ble det understreket at det norske høyere utdannings-
224