Tilstandsrapport for høyere utdanningsinstitusjoner 2009 - DBH

forsknings- og konsulentselskap uten nevneverdig imponerende strategisk fremtidshorisont. I
dag er det selvsagt også avgjørende og viktig at universitetene har gode bånd til
næringslivsaktører, offentlige virksomheter og politiske institusjoner, men de gjør dette med
en selvtillit og visshet om egen unikhet og fortreffelighet som vi må gå mer enn hundre år
tilbake i tid for å finne – om enn overhodet.
Verdensuniversitetene i 2059 må også vise at de har et stort antall studenter fra alle deler av
verden, og ikke minst, eksellente forskere og undervisningspersonell. Å bli professor ved en
av WUene er den høyeste faglige utmerkelse en akademiker kan oppnå. I WUene har
dessuten tidligere fag- og profesjonsgrenser delvis smeltet sammen. Delvis har det oppstått
nye fagområder. Skillet mellom for eksempel bioteknologi, nanoteknologi og
informasjonsteknologi er veldig utydelig om ikke fullstendig visket ut. Lenge gikk disse
teknologiene under tittelen synergiteknologier, men i dag sier man ikke annet enn
basisteknologi. Dessuten er det ikke mulig å snakke om teknologi lenger uten å tenke både
filosofi, poesi og samfunn. Akademiet tilstrebes en holistisk tilnærming, der en god
basisteknolog også må være relativt godt bevandret i filosofien og poesien, for ikke å snakke
om samfunnsvitenskap og psykolog. Utdanningen kan ta noe lenger tid enn før, men den er
derfor en læring for livet som kvalifiserer studentene på til nå uante og overraskende måter.
Skillet mellom forskning og undervisning er nesten forsvunnet, ikke minst fordi omverdenen
er blitt helt avhengig av uteksaminerte studenter som samtidig også er forskere. Den globale
økonomien består i dag hovedsaklig av virksomheter der forskningsporteføljen er den
dominerende aktiviteten. Selv håndverksbedriftene må kjenne sin basisteknologi og
respektive forskningsresultater. WUene er også organisert på andre måter enn hva tidligere
generasjoner har vært vant til. Campusene befinner seg riktignok fysisk i de ulike
verdensregionene, men campusene gjenskapes også virtuelt i land og regioner over hele
verden. Nasjonale universiteter er enten forsvunnet eller omgjort til fysisk-virtuelle
representasjoner av WUene. For å bli et WU må du gjennom en meget omfattende
kvalitetsvurdering, som er ganske annerledes enn det man tidligere hadde. Klassiske kriterier
som gjennomstrømming er for eksempel byttet ut med fleksibilitetsindikatorer som gir
uttelling dersom akademikere og studenter gjør andre ting enn å være på campus, for
eksempel å lede prosjekter i næringslivet. ”En utdanning har ingen begynnelse eller slutt”
sier man i alle taler og politiske pamfletter. På grunn av den bevisste begrensningen på
antallet slike WUer globalt, er kvalitetsvurderingen og kvalitetskriteriene svært avanserte. I
tillegg tar de lang tid. Betydningen av disse universitetene blir understreket ved at det er FN
Presidenten selv som offentliggjør alle nye WUer i globale konferanser. I Norden ble man
veldig fornøyde da FN Presidenten nylig annonserte at den fysiske campusen til den nyeste
WUen for Nord Europa skal legges til Oslo. Det var en gedigen triumf for alle som hadde
vært med å forberede søknaden og sammenliknbart med å få tildelt 5 olympiske leker på en
gang.
Studietilbudene godkjennes av en global kvalitetskomité. På grunn av det begrensede antallet
WUer og den høye kvaliteten på undervisningen og forskningen, møter den årlige
annonseringen av hvilke studietilbud som tilfredsstiller den globale kvalitetskomiteens krav
enorm interesse. Søkningen mot WUene er så enorm at man til tross for at de fleste
oppholder seg i den virtuelle campusen under utdanningen, regner det som sannsynlig Oslos
befolkning vil tredobles etter få år som et resultat av at den fysiske campusen til WU 12 ble
lagt til Oslo. Samlet rekrutterer og utdanner WUene bortimot 80 % av de mest talentfulle
studentene i verden. 56
56 Kanskje blir det slik. Kanskje ikke. Å forestille seg hva slags universitet/-er vi har om 50 år er forbundet med stor
usikkerhet. I et så langt tidsspenn vil selv relativt sikre antagelser om den demografiske utviklingen og aldringen av
befolkningen være gjenstand for usikkerhet. Vi må derfor ta tak i de viktigste av disse usikkerhetene selv og forsøke å
forestille oss fremtidens universitet som variabler langs usikkerhetens akser. Dette krever imidlertid et lenger
utredningsarbeid og sprenger rammene i denne sammenhengen, men det er jo nettopp slike usikkerheter som trigger
refleksjonen og gjør nye og spennende perspektiver mulige. Slik sett er fremtidsbildet over kun ett av mange mulige scenarier
for hvordan universitetet som institusjon kan se ut i 2059.
257