Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket
Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket
Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
98<br />
et nytt sikringsmagasin, lagre mikrofilmkopier av materiale, overføre<br />
fra katalogkort til maskinlesbar form, etablere et nasjonalt depot -<br />
bibliotek, sikre deler av de fotohistoriske samlingene, samt sørge for<br />
bedre sikring av fjernsyns- og radioarkivet til NRK. Felles for alle<br />
disse oppgavene er at de var knyttet til magasinfunksjonen og til<br />
bevaring av dokumentene. Dermed kan det se ut til at det var 1980tallets<br />
gjennomgående snevre definisjon av de <strong>nasjonale</strong> bibliotekoppgavene,<br />
hvor de ble forstått som tekniske og administrative oppgaver,<br />
som gjorde det mulig å legge <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>s første<br />
avdeling til Mo i Rana. Alle disse oppgavene ble etter hvert utført<br />
ved denne avdelingen.<br />
<strong>Det</strong> var nær sammenheng mellom etableringen i Rana og<br />
vedtaket om en ny pliktavleveringslov. Selv om grunnlaget for den<br />
nye loven lå klart i Furreutvalgets utredning allerede i 1984, ble den<br />
ikke vedtatt før man hadde en plan for en nasjonalbibliotekavdeling<br />
som kunne ta seg av det pliktavleverte materialet. Den 1. juni 1989,<br />
to måneder etter vedtaket om å opprette en nasjonalbibliotekavdeling<br />
i Mo i Rana, og fire måneder før opprettelsen, vedtok<br />
Stortinget den nye loven om pliktavlevering (ot.prp. nr. 52 (1988–<br />
89)). Da loven trådte i kraft 1. juli 1990, fikk Norge en av verdens<br />
mest moderne pliktavleveringslover. Den nye pliktavleveringsloven<br />
førte til dramatiske endringer i det <strong>nasjonale</strong> kategorisystemet<br />
innenfor mediefeltet. Den førte både til en aksept av tidligere oversette<br />
kulturytringer og til at alt som ble mangfoldiggjort i norske<br />
massemedier, i praksis ble betraktet som bevaringsverdig norsk<br />
kultur. Denne radikale justeringen av de <strong>nasjonale</strong> kategoriene på<br />
bibliotekområdet ble ikke nevnt i den politiske prosessen. Som Billig<br />
(1995, 6) påpeker, er mangler i vokabularet sjelden tilfeldig: ”Having<br />
no name, it cannot be identified as a problem.”<br />
Årsaken til at det måtte en storstilt distriktspolitisk redningsaksjon<br />
til for å få etablert en nasjonalbibliotekavdeling, kan være at<br />
det ikke stod sterke nok interesser bak prosjektet. <strong>Det</strong> <strong>nasjonale</strong><br />
bibliotekprosjektet var ikke knyttet til en spesiell institusjon, slik<br />
forskningsbiblioteker utfører tjenester for akademiske institusjoner.<br />
De <strong>nasjonale</strong> bibliotekoppgavene dekket ingen særskilte interessegruppers<br />
behov. Verken fagbevegelsen, næringslivet eller lokale<br />
ordførere arbeidet for et nasjonalbibliotek. Norge hadde ikke en
Change language