Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket

128
om å få ferdigrestaurert bygningen på Solli plass. Kulturmeldingens
eneste referanse til Nasjonalbibliotekets kulturelle og nasjonale oppgaver
gjaldt bygningen: ” I tillegg må Nasjonalbiblioteket som
kulturelt symbol for norsk åndshistorie få eit meir dynamisk
arkitektonisk uttykk” (st.meld. nr. 48 (2002–2003), 172). Kommentaren
gjaldt husets symbolfunksjon. Stortinget hadde overført
eiendomsretten til det statlige aksjeselskapet Entra Eiendom.
I Kulturmeldingens drøfting av Nasjonalbiblioteket ble også
den digitale infrastrukturen som er bygget opp ved institusjonen,
fremhevet: ”Hjernen i denne infrastrukturen er det digitale sikringsmagasinet
i Rana. Her skjer all lagring og handtering av informasjon
i digital form, anten det er pliktavlevert eller annan digital informasjon
eller opphavleg ikkje digital som er konvertert til digital
form” (st.meld. nr. 48 (2002–2003), 173). I løpet av de siste fire
årene var det investert ca. 20 millioner kroner for å få på plass denne
infrastrukturen, og det var en sentral målsetting å utbygge den.
Meldingen forespeilet muligheten for at også andre kulturinstitusjoner
kunne få plass til de digitale samlingene sine her. Dette skulle
inngå som et ledd i oppbyggingen av et Norsk digitalt bibliotek,
som skulle omfatte en organisert samling av tjenester og innholdsressurser
som skulle gi brukere tilgang til informasjon i digital form
formidlet via datanett. Et slikt system, mente man, ville sprenge
rammene for hvert enkelt bibliotek, og gjøre de samlede digitale
informasjonsressursene og tjenestene fra deltakerne tilgjengelige for
alle på en enkel måte. Utbyggingen skulle skje innenfor rammer
fastsatt av ABM-utvikling, og Nasjonalbiblioteket var tiltenkt en
sentral rolle i den digitale opprustningen av biblioteksystemet
(AMB-utvikling 2008).
Nasjonalbiblioteket som fanesak
De nasjonale bibliotekoppgavene ble både bredere og mer kulturelt
definert av de politiske aktørene på 1990-tallet enn av 1980-tallets
tekniske og administrative elite. Mens de fleste utvalgene på 1980tallet,
med unntak av Muntheutredningen og Rugaasutredningen,
knyttet de nasjonale oppgavene utelukkende til samling, registrering
og bevaring av det pliktavleverte materialet, var dette utvidet til å