Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket

120
det overordnede ansvaret for arkiv, bibliotek og museum fra 1. januar
2003, forkortet ABM-utvikling. Denne administrative enheten
overtok forvaltningen av Statens bibliotektilsyn og Riksbibliotektjenesten,
og dermed avsluttet man diskusjonen om hvorvidt disse
funksjonene skulle overføres til Nasjonalbiblioteket. Begrunnelsene
for en administrativ felles styring av arkiv, bibliotek og museum tok
utgangspunkt i et kulturpolitisk syn hvor man fremhevet felleskapet
mellom disse som forvaltere av kulturarven. Med kulturarv mente
ABM-meldingen de delene av fortiden, både i form av materielle og
immaterielle kulturuttrykk, som et samfunn til enhver tid velger ut
for å ta med seg inn i fremtiden. Å identifisere noe som kulturarv
innebar ifølge meldingen bevissthet om en aktiv tilhørighet til historien:
”Slik sett kan ein og seia at arkiv, bibliotek og museum kvar
på sitt vis står fram som institusjonaliserte historieforteljarar”
(st.meld. nr. 22 (1999–2000), 16).
Denne formen for drøfting av verdier og holdninger skiller seg
vesentlig fra utvalgstekstene på 1980-tallet. Meldingen videreutviklet
tankene som begynte å dukke opp i tidligere meldinger på 1990tallet,
hvor man hadde begynt å legge vekt på nødvendigheten av å
opprettholde nasjonens kultur. Det nye i ABM-meldingen var at fortellingen
om kulturarven skulle institusjonaliseres. Opprettholdelsen
av nasjonens historie skulle legitimere praksis i institusjonene, og gi
dem mening gjennom et felles oppdrag. ABM-meldingen fikk
tilnærmet full oppslutning i Stortinget i desember 2000 (Inst. S. nr.
46 (2000–2001)).
Rollen som institusjonalisert historieforteller var knyttet til
institusjonenes utvelgelse og tilretteleggelse av materiale. På dette
punktet presenterte meldingen kulturteoretiske innsikter som ikke
var trukket inn i tidligere utredninger. Utvelgelsen av materialet
hadde ifølge meldingen et innslag av normative vurderinger, og
representerte dermed en form for konkretisering av spesielle
verdisett. Institusjonen skapte ifølge ABM-meldingen en felles forståelse
av en fortid som man skal kunne identifisere seg med i
samtiden (st.meld. nr. 22 (1999–2000), 16). En slik identifisering
som ABM-meldingen her fremhevet, forutsetter imidlertid at man
er enig i utvelgelsen. De som skal innlemmes, må kjenne seg igjen i
den historien som fortelles (Leoussi og Grosby 2007, 4). Verdi -